( + )

Alt begynner våren, 1954, i Dijon i Frankrike. Vi følger fjorten år gamle Laurent. Han sønn i en borgerlig familie med en gynekolog til far og en flott og fri kvinne som mor. Vi får se hvordan Laurent opplever sine første skritt over i voksenlivet. Det blir en liten reise han sent vil glemme...

Filmen skildrer borgerskapet i Frankrike i 1954. Vi kommer inn i historien om en rikmannsfamilie med tjenere. Hovedpersonen kommer for alvor inn i de voksnes verden iløpet av filmen. Alle skal påvirke de unge til deres vei videre i livet. Dette er alt fra presten, vennene og familien. Vi opplever en del pubertale ting med opprørske barn. Hovedpersonene kikker på jentene, men er også betatt av sin egen mor.

Det hele er bra skøyeraktig med et frekt glimt i øyet. Guttene stjeler penger fra foreldrene. Det røykes i så ung alder. Vi får også oppleve ‘ulovlig’ fest hjemme. For å frigjøre kapital skifter guttene ut kunst ut i stuen med kopier. De yvlåner også bilen. Det blir også spinattennis med tallerker rundt middagsbordet. Vi får se vår unge venn besøke en prostituert og vi blir også med på speiderleir. Det er ikke lett å styre hvem man blir forelsket i, og det viser denne filmen virkelig.

Jeg liker slike filmer som beskriver den tiden i livet der unge opplever tiden rett før voksenlivet. Og dette er nok en ‘gutt til voksen’-film, tenker kanskje du? Og for mange er det jo forøvrig, men filmen skiller seg noe ut på en del punkter. Dette er nemlig en film som var med på å sjokkere litt da den kom på begynnelsen av 1970-tallet. Franskmennene er litt mer frie av seg og derfor blir det helt andre pubertetsfilmer av dette enn jeg har sett her hjemme på bjerget. Dette er både friskt og innholdsrikt. Det får norske forsøk til å føles som bleke forsøk i forhold. Søndagsengler er dog unntaket som bekrefter regelen.

Regien er ved Louis Malle. Han er en regissør som har laget en del franske kvalitetsfilmer. Undertegnede har hatt gleden av å se en del av hans filmer, og denne er også meget god og en film du husker å ha sett. Dette er en solid laget film. Filmen ser veldig proff ut til en hver tid.
Det gjelder både foto og klipp som er helt upåklagelig utført. Hovedpersonen ligner på en ung Jesse Eisenberg og spiller også meget godt. Det samme kan sies om de andre skuespillerne.

Musikken er også på plass. Det er en herlig og leken jazzmusikk i begynnelsen av filmen som passer som hånd i hanske sammen med guttenes streker i gatene og rundt en platesjappe. Det er også litt moro når vi skjønner at Lou Begas, Mambo Number Five, er en kopi av en eldre fransk slager som vi får høre når gutta er på diskotek.

Konklusjon
Du får en svært solid oppvekstskildring. Filmen er både underholdende og fornøyelig. Og det hele er både småprovoserende og personlig skildret. Det blir også en del nakenscener i filmen, og de kan forsvares ut i fra hvordan filmen fremstår og hva den skal beskrive. Filmen er også ispedd en del doser satire med mange morsomme og pubertale øyeblikk. Liker at filmen skiller seg ut i mengden og filmen er meget potent hele veien. Louis Malle har med andre ord klart å ‘naile’ denne filmen. Det er bare småting som gjør at dette ikke havner på full pott. I mine øyne er dette en kvalitetsfilm og det er ikke mange filmer i dette segmentet som får en sterk femmer i karaktersettingen.