( + )

Filmen begynner på gutterommet der en gutt vokser opp med interesse for norsk rock. En nabojente er mer opptatt av sin cello. Hvem har ikke drømt om å slå an og spille i et bra band? Vi får en fortelling der Grim blir presset mellom foreldrene som krangler til en hver tid. Han vil til NM i rock i Tromsø sammen med bestekameraten.

Han som skal kjøre dem er bare 17 år og har ikke lappen en gang. Men på den gode siden er han rallysjåfør og har tatt mesteparten av det som skal til for å få lappen. Sammen med en ni åring sokm stikker av hjemmefra danner de fire det som skal bli en unik og spennende rockegruppe. Men først må de komme seg til Tromsø og det er ikke enkelt når farer truer deltakelsen i NM bak nærmest hver eneste sving...

Nå er det lenge siden jeg har sett nyere norsk film. For min del liker jeg mye av det som rører seg i det nasjonale spillefilmlandskapet, men ikke alltid jeg kommer på at jeg trenger å se en norsk film. Og det til tross for at jeg verdsetter mange av de norske filmene som lages, og særlig ungdomsfilmer som ikke har vært laget så mye av her til lands. Derfor gledet jeg meg litt til å se denne filmen.

Synes filmen begynner lovende. Personlig er jeg ikke frelst av rock, men kan skjønne fascinasjonen til slik musikk. Filmen er litt enkel og naiv i måten den beskriver plottet på. Det vil si at ting skildret ut i fra de unge tenåringenes ståsted, og da blir en av rollefigurenes forelskelse i klassevenninnen Linda selvsagt satt i høyfokus. Og også det typiske scenarioet med en konkurranse som de unge skal være med i, er satt som en del av pakken filmen gir deg. Men heldigvis er det rollefigurene som kjører showet og ikke konkurransen i seg selv som er det viktigste i plottet.

Det er moro med forskjellige handlingsmomenter som at de kjører i Jesus-vanen. Og den lille ungen kommer med mange herlige kommentarer til den kristne karen som ikke kan kontrollere sinnet sitt fordi broren har lånt vanen. Det er i det heletatt mange herlige rollefigurer i filmen som den svensktalende bruden som bryter i brudekjole med hovedpersonen for at Los bando skal spille i bryllupet hennes. Vokalisten kan heller ikke synge reint en eneste tone og det er artig med den 9 år gamle unge celloisten som 'joiner' bandet. Kult at de har fått med seg Hank Von Helvete som pensjonert rockebandmedlem.

Regissør Christian Lo har laget noen barnefilmer fra før av som inkluderer De tøffeste gutta 2013 og Bestevenner fra 2009, i tillegg til Los Bando. Liker hvordan utviklingen til regissøren har utviklet seg en del siden jeg så Bestevenner første gang i 2013. Synes denne filmen var mer fornøyelig enn Bestevenner, som var inne på noe, men laget for de litt yngre. Jeg hadde trodd at filmen skulle være laget for litt eldre tenåringer, men dette er heller en barnefilm for de litt eldre om å følge drømmen og spille i band. Men jeg må si at filmen virker ganske fornøyelig hele veien og jeg tenker ikke over at dette er laget for yngre sjeler.

Humoren er med hele veien som et ekstra lag i filmen. Og det er nok av humormateriale i tillegg til dramaet, musikkinnslagene og rocken i filmen. Det gjør at hele filmen oppleves som litt av en feelgoodkomedie. Liker godt stemningen i filmen. Den er litt småmorsom, med nerve, mer fealing og litt sårhet mellom slagene. Du får passe fin musikk underveis i filmen som er mer enn bare rockpreget. Du får også mer strykerpreget musikk i mer tradisjonell filmmusikk som gir oss følelsen av å være på veien og setter oss inn i.

Skuespillerne gjør mye for filmen. Det unge castet i front er meget sjarmfult og fungerer ypperlig i filmen. Liker at filmskaperne også har fått med mye gode, kjente og kjære norske skuespillerprofiler i mange av de kule birollene. Oftebro-familien er tungt representert i filmen med både pappa Nils-Ole og sønn Jacob i sentrale roller. I tillegg får vi servert superrutinerte Ingar Helge Gimle, Stig Henrik Hoff, Frank Kjosås og Ine Jansen.

Konklusjon
Alt i alt er dette en solid norsk film for de fra midt i barneskolen og oppover. Det er ofte hårfin balanse i slike filmer om hva som tipper over til det tåpelige og hva som faktisk fungerer og virker troverdig nok presentert til at seerne lever seg inn i materialet, og Los Bando klarer etter min vurdering å holde seg på den rette siden nærmest hele veien. Liker også den rufsete sjarmen i filmen som liver opp inntrykket, selv om filmen egentlig er litt for snill og glir uproblematisk lett hele veien. Dette er den ultimate filmen for å rekruttere unge som vil begynne å spille i band eller være kul for de som allerede gjør det og ikke er på så høyt nivå ennå.