Filmen begynner med at ekteparet Lipton er på Ishokeykamp. På vei hjem møter de naboene som han hater, og marerittet blir komplett når de blir bedt med på besøk hos naboene. Han prøver å få praten til å gå, men finner ut at de ikke har noe tilfelles. Han forsøker til stadighet å finne på unnskyldninger for å kunne dra hjem, men blir hele veien avfeid av kona. Når naboens kone går bort, begynner kona til hovedpersonen, Larry Lipton å ane ugler i mosen. Dette blir det selvsagt mye moro ut av at hun prøver å snuse i naboens saker og driver nærmest sin egen etterforskning for å se om de kanskje naboen er en kaldblodig morder...

Liker hvordan filmen tar veien. Dette utvikler seg i meget interessant retning. Det er også digg å se hvordan man kan lage en film på slike enkle premisser der manuset står så til de grader i sentrum og preger hele filmen. Under den ‘private’ etterforskningen av omstendighetene rundt dødsfallet, gjør kona til Larry en del feil, som å glemme lesebrillene sine på bordet i leiligheten til den ‘mistenkte’. Jeg liker hvordan det konstant er strid mellom Larry og kona. Hun tror det er noe fishy, og han tror alt bare er en misforståelse. Kona blir mer og mer besatt på å komme til bunns i saken, imens Larry er redd for konsekvensene av dette.

Dette minner litt om det Allen har presentert for meg til nå. Jeg liker hvordan Allen leker med rollefigurene og historien som fortelles på meget fornøyelig vis. Vi begynner å lure på hvem som har rett av Larry og kona. Det som alltid er sikkert er at man aldri helt kan vite om Allen lurer oss eller ikke. Allen selv er også å finne i filmen. Han spiller også den typiske nevrotiske karen som Woody Allen nærmest har patent på å spille. Dette er en veldig artig ‘snakkefilm’, der mye av det artige skjer i dialog og møte med andre.

Du får som vanlig servert mange kjente skuespillere som alltid i Allen-filmer. I tillegg til Keaton og Allen selv, finner du Anjelica Huston, Alan Alda og Zach Braff. Regien er også bra solid. Filmingen er håndholdt i kameraføringen og det er et veldig hverdagslig preg over uttrykket i filmen. Det skaper et veldig autentisk, ekte, og nesten dokumentarpreget stil over filmen. Filteret filmen bruker er også veldig skarpt og får deg til å føle du er med som flue på veggen på det som skjer i filmen.

Allens rollefigur er ganske irriterende til tider, men også litt småmorsom i hele sin tragiske og nevrotiske rollefigur, men aller mest blir jeg litt flau og ille berørt av ham. Litt ut i filmen skifter også fokuset mye fra Woody Allen til å mest omhandle Diane Keatons rollefigur, Carol Lipton, for så å vekte ting mer tilbake til begge igjen mot slutten igjen. Det skjer mye uforutsett i filmen og det er vanskelig å si hvordan det hele vil ende. Dette er også noe som er veldig typisk med mange av Allens film. Det er moro når Allens rollefigur spiller poker og til stadighet bytter om på alle kort for å ikke avsløre hva han har. Digger også scenen med ‘Brooklyn Brige by Night’ sett fra luften. Det er et veldig forseggjort klipp som beriker filmen en del og er veldig kult utført.

Konklusjon
Jeg var ikke helt overbegeistret for filmen i starten, men digget det jeg fikk etter hvert. Elsker hvordan filmen blir mer og mer artig jo mer vi kommer utover i filmen. Dette tar mer og mer av og flirer godt av planene som ekteparet Lipton setter i verk for å oppklare mysteriet. Du får servert litt av et mysterium, der det er vanskelig å ha gode teorier om hva som virkelig er tilfelle. Liker også at løsningen er litt logisk også og ikke bare vrøvl. Alt er spennende helt til slutten og løsningen er veldig forløsende. Det blir også en del filmreferanser i filmen i alt fra Double Indemnity til Orson Welles-filmer som beriker filmen. Synes filmen var skikkelig artig å ved første gjennomsyn, men om jeg skulle sett den igjen, så ser jeg for meg at filmen dessverre kunne vært ganske blottlagt. Men alt i alt er dette en svært god film som får veldig mye ut av det solide manuset som gjør hele filmen.