( + )

På midten av 1970-tallet forlot en familie fra Cleveland motorveien og bega seg ut i ørkenen. De kjørte seg vill og havnet på et forlatt skytefelt, bebodd av giftedderkopper, klapperslanger og en vill kannibalfamilie, ukjent for verden. Snart hadde ferien forvandlet seg til en brutal kamp for overlevelse, der få overlevde. De som overlevde, glemmer aldri at langt der ute i ødemarka, bortenfor byer og veier, har fjellene fortsatt øyne.

Åtte år er gått siden familien Carter ble angrepet av en gjeng blodtørstige kannibaler. Bobby Carter var en av de få som overlevde. Nå er han sjef for et motorcrossteam som skal kjøre buss til en MC-konkurranse ikke langt fra der familien ble overfalt. Bobby nekter av naturlige grunner å bli med, men hele hans team reiser. Halvveis gjennom ørkenen går bussen i stykker og det venter ondskapen...

Jeg likte første film ganske godt og var derfor med godt mot da jeg tok fatt på andre film. Filmen åpner med opplysningen om at filmen er basert på fakta, men dette ser sørgelig lite sannsynlig eller troverdig ut. Dette er med andre ord veldig dratt til. Det gjør det heller ikke bedre av at filmen er en utrolig dårlig gjentakelse av det som vi fikk oppleve i første film.

Filmen åpner med slutten i første film. Du får en litt traust start på filmen med den unge blonde mannen fra forrige film som snakker med en annen mann om sin opplevelse i ødemarken. Den blonde unge mannen vil ikke tro at skurkene er døde, sørlig siden lederen var en så seig fyr. Like etter dette begynner ting å dra seg til, men det viser seg å være en lurescene der en ung mann har på seg en kannibalmaske og bryter seg inn i huset til kjæresten sin.

Det er et veldig dårlig driv i starten av filmen. Dette føles som en nødfilm. Liker ikke at filmen prøver for hardt å være morsom innimellom. Det blir både slitsomt og flaut i lengden. Det blir også mye fotomateriale som blir gjentatt fra første film og det er ikke noe jeg liker særlig godt. Etter mye om og men får vi se kannibalene i levende live rundt 26 minutter inn i filmen, men det tar enda mer tid før vi får se dem terrorisere folka på bussen, og når de begynner med det, så er scenene alt for pusete og uten driv.

Musikken er den samme som i første film og er kanskje det beste med filmen, men det er bare en mager trøst i en svak film som dette. Det er dog litt kult å få se Michael Berryman igjen som kannibalen Pluto. Han har et veldig spesielt utseende og er blitt postergutt for begge filmene i denne serien. Filmen har mye nødaction som motorsykkeljakt i ørkenen og lignende. Det er også for dumt når en av rollefigurene tenker at hun hører kjæresten skrike når han gjør det så langt unna at hun ikke kan høre det. Scenen er ment som humor, men fungerer virkelig ikke.

Konklusjon
Regien er ved Wes Craven og dette må være hans dårligste film i karrieren sin. Oppfølgeren har ikke noe nytt å by på i forhold til første film. Jeg føler bare ting gjentar seg og knapt nok det. Filmen har lite eller ingen spennende atmosfære. Det kommer noe mot slutten, men da er det allerede for sent å snu skipet. Filmen føles alt for hul og engasjerer meg ikke det grann. Det gjør filmen direkte dårlig å se på og er en film du strengt talt ikke trenger å se. Jeg hadde forventet mye mer av skrekkmesteren, Wes Craven, enn dette.