Vi skal til den lille småbyen Gatlin i Nebraska. Denne småbyen er omringet av enorme maisåkre. I 1980 ser byen ut til å være på hell, bortsett fra kirken deres. Når kornavlingen mislykkes et år, blir befolkningen samlet til bønn for å sikre en vellykket høsting. Men den 12 år gamle Isaac Chroner tar med alle barna i Gatlin til kornmarkene og indoktrinerer dem i en religiøs kult basert på en blodtørst guddom. Isak og hans underordnede, 18 år gamle Malachi, leder barna i en revolusjon. Det fører til at de dreper alle de voksne i byen og bruker dem til menneskelig offer til guden deres. Bare Job og hans søster, Sarah, nekter å delta, da de kan se framtidsvisjoner og tegne dem på papir.

Tre år senere den 31. oktober 1983, reiser Vicky og hennes ektemann, Burt, gjennom landlige Nebraska til Seattle, hvor Burt skal begynne å jobbe som en lege. Men etter å ha kjørt over et barn som viser seg å allerede være dødt, tar de med liket til nærmeste by. Det er en by hvor de er de eneste voksne og da begynner et sant marerittet å ta form for dem i møte med de tilsynelatende ‘uskyldige’ barna i Gatlin...

Dette er basert på en historie av skrekkmesteren Stephen King. Det tar litt tid før filmen kommer igang. Handlingen tar plass i den fiktive småbyen Gatlin. De er veldig religiøse. Vi følger en først en bil som skal til en større by, men uansett hvor de kjører så følger skiltingen dem alltid nærmere Gatlin, uansett om de forsøker å kjøre til andre steder. Og da dette paret i bilen ankommer Gatlin, begynner moro for alvor. Gjennom dem får vi avslørt hva som egentlig har foregått og fremdeles foregår i den vesle småbyen.

Du får en litt brutal åpningscene for sin tid. Og selv om du ikke på langt nær får se alt, så fungerer dette overraskende bra. Men fra den blir det litt mye hummer og kanari i denne filmen, som langt i fra var den klassikeren som jeg hadde håpet på. Vi får heldigvis gradvis se mer av hva som egentlig er på gang i småbyen. Det er jo det vi ønsker å se. Mystikk er det heldigvis nok av i filmen. Vi lurer på hvorfor alle de voksne er blitt drept. Filmen hopper litt frem og tilbake på hvem vi følger, og dette er ikke veldig ryddig presentert hele veien.

Filmen er ikke så skummel som jeg hadde sett for meg på forhånd. Dette minner også litt om maksommer også. Unger er ofte skumle i skrekkfilmer, de ser jo veldig uskyldige ut her, men jeg får også litt Omen-fealing over noen av barna, og nettopp det tror jeg filmen forsøker på å skape en link til, i at musikken er litt Omenlignende til tider, men med litt brytning med innslag av rock. Ellers beskriver dette en sekt med innslag av overnaturlige ting som skjer. Det er noe overnaturlig i maisåkeren, men hva det helt er det vi skal finne ut av. Barnet i front ligner på en prikk på Joffrey fra Game of thrones, og det i seg selv er litt moro, og særlig siden han også er ond.

Det hele er ikke så godt laget som jeg hadde trodd på forhånd. Spesialeffektene er for eksempel ikke særlig bra i filmen. Særlig ikke de som ikke er praktiske, men datalaget eller lignende. Scenen der en av ungene blir ofret, er direkte dårlig laget og ser ut som barnemat i forhold til dagens datagrafikk. Filmens konsept er litt kult, men filmen klarer ikke å følge opp med godt nok manusarbeid og regi. På skuespillersiden er det Linda Hamilton som står for det mest kjente innslaget. Hun er viden kjent for en veldig sterk kvinnerolle i Termnatorfilmene, men her opptrer hun ikke like stødig.

Konklusjon
Dette var en film jeg fikk litt delte meninger om. Den er tidvis grei, men klarer ikke helt å briljere, selv om jeg liker en del av scenene underveis. Også slutten føles veldig rar og ufullstendig. Men til tross for mye plukk og noen effekter som ikke ser bra ut etter dagens standard, er dette grei skuring. Det er kanskje en litt typisk mindre King-filmatisering som nok har gått litt i glemmeboken, men folk må ha likt dette ganske greit, siden filmen har fått imponerende seks etterfølgere. Og selv om dette nok aldri blir en klassiker, så har filmen nok øyeblikk til at jeg likte filmen. Digger mystikken i materialet og jeg ble litt småfascinert over hvordan dette presenteres. Det er nok til at jeg henter frem en finfin treer på terningen.