Filmen åpner i den typiske barnefilmklisjeen med magi rundt julaften. Det hele er servert med en hyggelig forteller og den venneløse John, får selvsagt akkurat det han ønsker seg til jul. Han får en elektronisk snakkende leketeddybjørn. Men på julaften ønsker John seg en ekte snakkende teddybjørn som han kan snakke med. Foreldrene hans tar det svært ille i begynnelsen, men slår seg til ro med den vanvittige historien. Og Ted blir en sensasjon verden over og kommer på TV og blir en kjendis, men Ted glemmer aldri sitt løfte om å være Johns beste venn. Vi følger Ted og John i deres voksne liv. Der sliter John med å løsrives fra hans beste venn Ted. Og det skaper også problemer for Johns forhold til kjæresten, Lori Collins. Men kan både sann kjærlighet og ekte vennskap forenes i voksen alder?

Dette virker litt rart i begynnelsen, og jeg lurer litt på hvor denne filmen vil ta meg. Det er jo greit når Ted er liten, men hvordan drar man dette videre når John blir eldre? Jo det kommer snart frem, med en teddybjørn som røyker dop og snakker om sex. Det blir mye politisk ukorrekte spøker i filmen og det er herlig å se teddybjørnen tre over grenser i alt den gjør som ikke passer helt med den harmløse og søte fremtoningen. Denne komedien er ganske morsom, selv om en del av humoren var veldig ned i underbukseland, men synes filmen kommer unna med det siden dette blir såpass absurd.

Filmen er meget kreativt utformet, og filmskaperne skal ha stor 'cred' for at dette fungerer så bra som det gjør. Dette er overraskende gøy og bamsen gjør og sier alt han ikke burde. Det blir det mange absurde situasjoner av. Og når folk rundt Ted også oppfører seg rart og spiller på lag med morsomhetene, blir dette riktig så skrudd til humor i samme gaten som tegnefilmserier. Det er mye å sammenligne med suksess-serien ‘Family Guy’, som er laget av samme manusforfatter og skaper.

Du får også mange av de samme navnene på rollelisten i Ted som i Family Guy. Det involverer navn som Seth MacFarlane, Mila Kunis, Alex Borstein, Ralph Garman, Patrick Warburton og Mike Henry. Men hovedrollene er det Seth MacFarlane, Mila Kunis og Mark Wahlberg som har. De er alle dyktige og skaper en veldig ekte atmosfære i denne tullefilmen. Liker særlig Wahlbergs og MacFarlanes kjemi sammen, selv om MacFarlane bare er stemmen til bamsen i filmen. Elsker hvordan MacFarlanes stemme virkelig bærer denne filmen med hans herlige digitale bamse i front. Dette kunne blitt for dumt, men MacFarlane levendegjør virkelig bamsen og får ham til å få en skikkelig karisma og varme opp i all galskapen.

Jeg trodde ikke dette kunne være så morsomt. Jeg var først veldig skeptisk, og synes ting var litt for teit i begynnelsen, men så lot jeg meg rive mer og mer med, og til slutt begynte jeg faktisk å le av det som filmen tilbyr meg. Det gjelder å knekke koden og forstå humoren på dens egne premisser. Du får også humor med mye populærkulturelle referanser til veldig mye også i alt fra temaer som samfunn til filmer.

Konklusjon
Filmen skaper mye engasjement og beveger meg også i enkelte øyeblikk. Det er mer enn jeg kunne drømme om på forhånd at en film om en snakkende teddybjørn skulle gjøre. Du får med andre ord en merkelig kombinasjon mellom alt fra spenning, humor, politisk ukorrekt oppførsel, vennskap, kjærlighet og hjertevarme. Filmen er stappet med en rekke ‘What the fuck’-øyeblikk. Du får til og med en biljakt i filmen. Det sier litt om hvor variert filmen føles. Men det beste av alt er at filmen faktisk er ganske moro og jeg lo en del av det jeg fikk presentert, selv om noe var litt smådrøyt og veldig snålt.