---

Ingress:

Alt åpner med gladlåten til The Monkees, “I'm a Believer”, i ny versjon. Vi blir da vitne til et skikkelig gateslagsmål mellom ungdomsgjenger. Her får du noen skikkelig kampsportslagsmål der alle har stengre å slåss med. Kampene er flott koreografert og du får tidvis noen syke stunts.

Vi befinner oss i 1967 i Hong Kongs gater. Det er en opprørsk tid med mye uro i Hong Kong. Barndomsvennene Ah Bee, Fai og Little Wing drømmer om et bedre liv og en vei ut av dårlige kår. De er ikke sein med å dra fra Hong Kong, da de får et tips av en eldre onkel om å dra til Vietnam for å skape profitt på krigen der. Før de drar gifter Ah Bee seg, og etter å ha drept en gjengleder i et slagsmål, må de komme seg unna før de havner i kasjotten. Men i Vietnam glir ikke ting like lett som de hadde planlagt siden hovedstaden er i totalt kaos. Det skal vise seg å være en skjebnesvanger reise for de tre vennene som mister mye av seg selv og det de hadde felles på veien...

Anmeldelse:

Dette er regissert av John Woo, og etter å ha sett flere av Woos filmer den siste tiden er jeg blitt litt småfan av denne solide actionregissøren. Han byr alltid på eksepsjonell action. Også denne gangen klarer han å lage en særegen film som er delvis inspirert av fra vestlige filmer i alt fra Hjortejegeren til West Side Story. Men til tross for kritikerslakt i Hong Kong og sviktende publikum, ble filmen en vinner i vesten der flere kritikere har trykket filmen til sitt bryst.

‘Bullet in the Head’ var opprinnelig planlagt å være en forhistorie til ‘A Better Tomorrow’, men en feide mellom Woo og produsent Tsui Hark forhindret filmen. Woo omarbeidet skriptet og Woo har selv sagt at dette var en trøblete film for ham å lage og da han ikke fikk økonomisk støtte til filmen på noe hold, finansierte han like godt filmen av egen lomme til en kostnad på 3,5 millioner dollar, noe som tilsvarte det høyeste budsjettet på en Hong Kong-film på denne tiden. Og John Woo har virkelig satt sitt personlige preg på filmen, med episoder og erfarigner fra hans egen oppvekst som preger rollefigurene.

Filmen begynner som en vennefilm, på mange måter samme måten som i Hjortejegeren og utviler seg som Michael Ciminos klassiker til å bevege seg over til å bli en krigsfilm der vennskapet virkelig blir satt på prøve. Men Woo bruker selvsagt sin storstilte actionsignatur på det hele med heftig bruk av slow motion, inspirert av Sam Peckinpah, og annet som ser kult ut på film. Resultatet er blitt en meget underholdende og sterk film der du får servert solid grafisk vold presentert på en rå måte. Filmen bruker en del fengende popsanger underveis, selv om det meste av filmmusikken blir produsert på noe lignende en synthesizer.

Men til tross for kule actionscener, så er dette en gripende film å se. Jeg engasjeres virkelig av de tre vennene og det de opplever i møte med krigen i Vietnam. Noen av scenene er lignende dem vi møter i Hjortejegeren, men likevel har filmen et originalt preg over seg uten at man føler at dette er noen kopi av den grunn. Fotoet er svært flott og dette er en svært visuelt pen krigsfilm å se på. Og som krigsfilmer generelt, har også denne filmen en del sterke scener som viser en del av krigens bakside. Dette er alt fra grådige soldater som utnytter situasjonen til egen fordel til grov tortur og mishandling av mennesker.

Konklusjon
John Woo viser med dette at han kan lage mye forskjellig actionorientert film. Dette var en film som hadde gått meg litt under radaren, og en en stor overraskelse for min del. Alt i alt er dette svært gjennomført og en av de beste krigsfilmene som er laget i Asia. Det er bare småting som gjør at filmen ikke ender med full pott, filmmusikken er en av de tingene som med fordel kunne vært bedre utført. Skuespillet er derimot helt på topp i samsvar med resten av den tekniske kvaliteten på filmen. Det gjør dette til en krigsfilm jeg nok vil huske i lang tid etter å ha sett den. Om du liker krigsfilm, er dette med andre ord en film jeg varmt anbefaler, og er en gromfilm av de sjeldne. Filmen klarte i alle fall å røre noe i meg, det er det få filmer som gjør. Her treffer Woo med nesten alt han foretar seg og det gjør dette til en veldig undervurdert film som sjelden nevnes blant solide krigsfilmer.