( + )

Alt begynner med en fornem fasistfestgalla. Der danses det, drikkes det alkohol og spises det kanapeer i stor stil. Det blir også noen kunstneriske forsøk på å beskrive livet på byen etter festligheter. Som da en kvinne tisser i undergrunnen siterer ektemannen hennes et dikt om det som tar plass. Videre snevrer filmen seg inn på dette ekteparet og er aldri så lite trekantdrama med en yngre mannlig venn av familien.

Dette er mitt andre møte med Tinto Brass som regissør. Caligula var den første jeg så, og det var en såpass voldsom film at jeg ble litt skremt bort fra den italienske regissøren som ofte har store innslag av erotikk i sine filmer. Denne gangen gikk jeg for en langt mindre dristig film, og det kjente jeg var ganske greit, da fikk jeg slappe litt mer av. Du får også selvsagt en kvinnebusk i ny og ne. Det ser man nesten ut som man ikke kommer utenom når Tinto Brass er regissør. Og samtidig er det også en mye erotikk i filmen i forhold til mer ‘vanlige’ filmer. Men erotikken er ikke så hyppig som Tinto Brass i sitt ‘ess’.

Det er svært lite som skjer i filmen og det hele er litt underfortalt. Det gjør at dette kan virke litt for lett gjennomskurbart og traust til tider. Så er det jo hele piffet opp litt med en hel del skitne fantasier, men om det er nok i seg selv, vet jeg ikke helt? Det er stor aldersforskjell mellom kona og mannen. Han har grå manke, imens hun er ung og flott i 30-årene. Ektemannen kikker på kona til stadighet og føler han ikke får nok av henne. Og så har kona en elsker. Dette pirrer han enda mer. Det er nesten det denne filmen dreier seg mest om.

Fotoarbeidet er faktisk ganske bra i denne filmen. Du får varierte kameravinkler, nærbilder og mer oversiktlige bilder, kreativ stavibruk, småzooming inn og ut. Filmfortellingen tar seg god tid og det er mye kunstpauser i det som driver handlingen fremover. Det blir også mange lange filmtagninger og scener. Noen scener er direkte storslåtte med vannet og et palass i bakgrunnen. Fortellerstemmen gir oss litt ekstra informasjon der det ikke er naturlig med dialog i filmen. Det er ofte tanker eller dagbøker som refereres da.

Dette er fylt med vakre kvinner og Tinto Brass vet hva han gjør, men denne filmen har ikke så mye å by på utover det å beskrive kjærlighet og begjær. Og selvsagt røykes det også etter endt sex. Selve sexscenene er det hyppig bruk av klipping som bare gir små glimt av nakenhet på ømfintlige områder. Det blir også en litt halvmorsom scene når elskeren til kona forsøker å hoppe på henne naken men ender med å krasje med utstyret rett inn i speilet når hun flytter seg.

Filmen er nesten litt for typisk til kunstnerfilm å være. Det vil si at nakenhet og erotikk står i sentrum uten å holde tilbake så mye og bare forsøke å skildre ‘naturlig’ elskov og kjærlighet mellom mann og kvinne. Vi følger alt fra ektemannens ståsted og han er den som får minst ‘butikk’ i filmen. Han er litt stakkarslig og sprader rundt og lengter etter kona sin, selv om han vet at hun er utro med en yngre ‘hingst’. Det blir også for ‘mye’ av det gode og det kjeder meg litt i lengden. Synes ofte det er også en kunst å begrense seg og her kunne Tinto Brass holdt litt mer på mystikken.

Konklusjon
Som en filmfortelling er dette litt begrenset, men tidvis litt litt flott å se på. Jeg klarte aldri helt å omfavne filmen slik jeg ville, men Tinto Brass skal ha for at dette tidvis er inne på noe, selv om det blir mye kunstnerberetninger i fri utfoldelse, mer enn å skape en helhetlig film. Men om du er veldig fan av sensuell erotikk, kan dette kanskje være en film for deg. Jeg velger å gi filmen en sterk treer på terningen fordi filmen var ok å se og har åpenbart en del kvaliteter ved seg, selv om jeg synes dette ble litt for ensporet for meg og definitivt en film jeg ikke ser igjen. Synes ikke filmen var like vakker som jeg hadde håpet på. Den føltes mer skitten en vakker til tider og klarte ikke helt å kommunisere med meg slik jeg ønsket filmen skulle gjøre.