---

Ingress:

Vi befinner oss nok en gang i Tokyo i Japan. Den unge Kyoko legger en dag bort studiene for å hilse på kjæresten. Kort tid etter at hun kommer dit, hører hun et ubehagelig signal på mobilen sin. Både Kyoko og Naoto kjenner igjen melodien. Det er samme som varslet flere unge menneskers død et år tidligere. Det skal vise seg at forbannelsen fremdeles eksisterer og sammen med journalisten Takako begynner de å lete etter svarene til en gåte som ligger i en plaget jentes skrekkfylte skjebne...

Anmeldelse:

Etter å ha sett den originale filmen og den amerikanske remaken, tok jeg fatt på andre film i rekken av de japanske filmene. Denne begynner litt tamt men greit. Jeg lurer på hva filmen vil romme av historie. Filmen tar plass ett år etter hendelsene i første film, og etter at mange får servert telefonsamtaler uten at det skjer så mye skummelt skjer det endelig et mord, men det er ikke før 20 minutter inn i filmen at skrekken begynner å befeste seg.

Filmen har en del tilbakeblikk på første film. Dette er i typisk relasjon med en rekke oppfølgerskrekkfilmer fra Hollywood som på død og liv skal ha oss til å mimre over det vi allerede har sett og sette alt i ett system servert med barneskje. Det blir også litt for åpenbart hva som ligger bak å slumrer i mytologien i bakgrunnen, selv om dette i seg selv ikke er så avgjørende om filmen oppleves som suksessfull eller ikke. Du forventer jo kanskje ikke like mye av en slik oppfølger som dette som av første film, særlig på historiedelen.

Du får noen litt småkule scener innimellom som da en videotelefonsamtale mellom to venninner der en ung kvinneskikkelse med svart langt hår kommer til syne bak den ene av dem. Skvinneskikkelsens hånd kommer nesten ut av telefonen og like etter får jenta som ser dette et anrop på telefonen sin datert til noen minutter frem i tid. Hun går en smertefull død i møte med kukkne bein i det den onde skikkelsen vrir på armene og beina hennes.

Film nummer to har fått seg ny regissør. Da er det Renpei Tsukamoto som har tatt over stafettpinnen. Og han har ikke så mye kult på CV-en som den vestlige befolkningen har hørt om. Han har laget en mer dramapreget film. Jeg liker dog ikke at filmen tar det så rolig mellom slagene. Da faller man litt ut av skrekkstemningen som bør være det viktigste med disse filmene. Dette minner en del om The Ring som i første film og det er mer fremtrendende her med jenta med sort hår som til stadighet dukker opp fra mørket.

Denne andre filmen sliter litt med det samme som remaken fra Hollywood også slet med, nemlig litt tomme og uengasjerende rollefigurer. Kanskje ikke så farlig i skrekk, tenker kanskje du, når mange skal dø likevel? Men det ødelegger faktisk litt og ikke blir det særlig bedre av at filmens handling virker direkte rotete. Og når også filmen har plassert de beste skrekkscenene i begynnelsen, gjør dette at den siste halvdelen av filmen virker litt langdryg. Det er også slik at filmen føles som to historier kombinert i en film. Begynnelsen av filmen fokuserer på måten ånden opptrer gjennom telefonene, og den andre delen fokuserer på å løse mysteriet og få det hevnfulle spøkelset til å få hvile. Men likevel løser ikke andre del noen av trådene fra første halvdel.

Konklusjon
Som oppfølger er dette helt ok gjennomført. Jeg synes dette fremdeles er bedre enn den amerikanske remaken, men et godt skritt tilbake fra den japanske originalen. Regien er ikke veldig dårlig og drar filmserien inn i et litt nytt spor. Likevel er ikke filmen så overbevisende som jeg hadde håpet på forhånd. Dette spiller nemlig litt for mye på de typiske skrekkfilmklisjeene som vi til stadighet har fått servert. Filmen er også litt for lang og burde nok ha vært klippet minst 20 minutter ned. Det er dog en passe grei skrekkatmosfære i filmen. Det redder noe. Alt i alt føles ‘2 ubesvarte anrop’ som en veldig middelmådig film som er akkurat passe underholdende til at jeg føler dette var greit å se.