---

Ingress:

Ondskapen fra landsbyen og maisåkerne i Gatlin er ikke over. Nå slår ondskapen rot i storbyen. Nærmere bestemt i Chicago. Det skjer når ekteparet Porter adopterer to foreldreløse barn fra Gatlin. Eli og Joshua, som barna heter, ser ut som to harmløse unge, men det de nye foreldrene ikke vet er at Eli myrdet sin egen far, er læregutten til demonen fra Gatlin og at Eli har plantet sin egen maisåker ved hans nye bosted. Eli klarer også å få med seg sine skolekamerater om til morderiske ungdommer som har et mål: Å myrde alle voksne! Den eneste som kan stoppe alt er Joshua. Det bygger opp til litt av et oppgjør bror mot bror, godt mot ondt og med åkeren som konfliktfelt. Der er nemlig det eneste som høstes, menneskeliv...

Anmeldelse:

Dette er den tredje episoden i skrekkfilmserien ‘Children of the Corn’. Filmen er også den første i rekken som kom ut rett på video. Så får du tolke selv om det var et bra tegn eller ikke? For min del synes jeg denne tredje filmen har litt nytt friskt blod å komme med. Alt er regissert av James D.R. Hickox, som ikke har så mye kult på CV-en bortsett fra denne. Men jeg må si at Hickox har klart å lage en film som begynner ganske greit.

Filmen åpner med djevelsk kormusikk med et filharmonisk orkester i bakgrunnen. Deretter forflytter vi oss ut på maisåkeren der en middelaldrende full mann begynner å løpe etter gutten Joshua med en ljå. Like etter møter faren til de to guttene døden når maisåkeren blir levende og dreper ham. Her er effektene langt bedre enn de to første filmene som brukte svært slette visuelle effekter. Det ser vi allerede i åpningsscenen der vi får presentert en del praktiske effekter. Men mot slutten får vi også se noen simple dataeffekter som ødelegger litt av moroa, selv om det ikke er så mye av det.

‘Children of the Corn 3’ er ikke så veldig skummel, men filmskaperne prøver virkelig å stelle i stand respektabel skrekk for sin tid, og dette er også langt mer skremmende enn sine forløpere, og fremstår som langt bedre enn mange andre filmer som kom rett på video i samme periode. Det hele føles veldig Stephen Kingsk i måten å presentere filmen på. Det fordi filmen er rendyrket og ikke forsøker seg på ting den ikke kan mestre å gjennomføre. Det er mange scener her som fokuserer på det overnaturlige som King er og var en sterk forkjemper for i skrekkfremstillinger.

Det blir også flere scener her som bygger opp konflikten mellom barna og de voksne. Og etterhvert som de voksne forsøker å få grep om situasjonen, kommer ondskapen og sletter spor. Vi får blant annet den fargede damen som prøver å advare familien om Eli, men ender opp med smeltet ansikt og en tidlig død på jobben. Men selv om denne filmen virker litt annerledes og mer frisk enn sine forgjengere, synes jeg dette var litt annerledes enn første film som hadde en bedre handling og manus i bunn. Men selve skrekken er dratt litt lengre her i tradisjonell retning for sin tid, men ingen høydare som kvalitetsskrekkfilmer ofte er.

Vi får en del skrekkscener underveis som da adoptivmoren åpner en koffert full av kakerlakker. I denne scenen bygger filmen opp med skrekkfilmmusikk med strykere og full pakke for å skape et visuelt og klassisk skrekkfilmøyeblikk. Du får også presentert litt av noen mareritt som skal være med å skape stemning før ting tar skikkelig av ellers skrekken. Det er litt Omenstemning over den onde gutten, og så ser vi kontrastene mellom den mørke gutten og de to kjærlige og intetanende adoptivforeldrene.

Alt bygger typisk opp med sterke og til tider overtydelige rollefigurer som vi vet hvordan vil handle. Dette er både filmens styrke og svakhet på samme tid. Slutten på filmen er heller ikke særlig mye å skryte over og er alt for raskt over og der begynner det som virket bra i begynnelsen å slå litt mer sprekker og filmen blir litt mer b-film-preget når filmskaperne drar på litt for mye. Og det er disse scenene på slutten som jeg tror mange trekker mye for, for noen av dem føles rett og slett for dum til tider og alt for dårlige.

Skuespillet er helt ok i filmen, uten at det går så mye den ene eller andre veien på skalaen. I de profilerte rollene er det ikke så mange kjente eller store navn på blokka. Men det kan nevnes at dette var filmdebuten til den gang unge skuespillere som Nicholas Brendon (TV-serien Buffy: The Vampire Slayer), Ivana Miličević (James Bond - Casino Royale) og Oscarvinner Charlize Theron.

Konklusjon
Film nummer tre ligger å slurer lenge på midten av skalaen, som veldig mange andre skrekkfilmer ofte også gjør. Denne tredje filmen har noen kule tendenser på friskere skrekk innimellom, men klarer ikke å nå helt ut. Likevel er filmen ganske ok å se og også langt bedre enn jeg hadde fryktet på forhånd. Jeg synes ikke denne filmen var noe dårligere enn sine forgjengere. Den føles heldigvis litt mørkere. Både i det visuelle og det stemningen ellers. Men manuset har ikke så mye nytt å komme med annet enn at ondskapen flyttes fra landsbygden til storbyen og innimellom føles også filmen noe hul og lett forutsigbar.

Ellers var jeg glad for at effektene fra de forrige filmene som skildret den onde maisguden er tonet noe ned og ikke ser så syretripp ut. I mine øyne er filmen langt i fra perfekt, men også langt i fra så elendig som ratingen på IMDB tilsier. I alle fall for de som verdsetter skrekkfilmer og har fulgt med på filmene i serien så langt. Tror nok også at filmen er offer for det paradoks at den ikke har noen trekkplastre på coveret å friste med, sammen med en veldig dårlig slutt som ikke ser særlig bra ut, og der faller også scoren litt til en svak treer.