| Logo
Anmeldelse av Public Enemies - Film (2009)
Film: Public Enemies (2009)
Kategori: Action, Drama, Kriminal
Land: USA
Regi: Michael Mann
Spilletid: 140 min
Datoer:
| 2009-07-24 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating: 4.4 av 6

Serie: Dillinger
| Public Enemies (2009) | Dillinger (1973) | Dillinger (1945)

Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (34 kritikker)



Anmeldelsen:

Johnny Depp sterk som gangsterraner

Publisert: [ 8. August 2009 ]
Skrevet av: Tore Andre Øyås

Terningkast:


Ingress:
Dette er historien om superraneren John Dillinger, som med sine medsammensvorne ble kjent som en lynrask bankraner som ingen var i stand til å stoppe. Han var i sin tid den mest ettersøkte mannen av FBI, samtidig som han også var en folkehelt blant den undertrykte befolkningen i USA under depresjonstiden. Dillinger ble aldri stoppet helt. Han ble fengslet flere ganger, men intet fengsel eller personer maktet å holde på ham særlig lenge. Hans sjarm og utspekulerte fengselsrømninger gjorde ham til en favoritt blant både befolkning og kvinner. Ingen hadde sympati med bankene som ble ranet, da det var dem som var årsak til at landet var inne i den dype depresjonen.

Anmeldelse:
Michael Mann har med ’Public Enemies’ nok en gang regissert en stilfull actionthriller. Mannen bak filmer som ’Manhunter’, ’Heat’, ’The Insider’ og ’Colleteral’ vet tydelig hvordan man skaper både handlingsmettet, engasjerende, og spennende film. John Dillinger blir spilt av Johnny Depp og kalles bare ironisk nok for Johnny av kameratene og ranergjengen hans. Hans liv og personlighet er både spennende og fascinerende, og Depp gjør en bra figur av rollen sin. Det er faktisk befriende å se ham i en mer ”seriøs” rolle, etter alle de kjente ”tullerollene” han har hatt de siste årene. Hans sjarm og sterke personlighet passer og lyser igjennom i rollefiguren hans meget godt!

Michael Manns visuelle uttrykk er også stort sett meget flott og passende, med godt nedtonede farger, for her går det i mye grått og beige. Det passer historien og handlingen utmerket, for det blir på mange måter med på å forsterke alt ifra fattigdom til depresjoner. I løpet av filmens 140 minutter dekkes mye av Dillingers handlinger, venner, og kamper. Det er svært mye skyting, ran, og action.

Selv om dette i utgangspunktet er underholdende og spennende til tider, blir det kanskje en smule langdrøyt i lengden. En føler handlingen hopper fra ran til ran, fengselsopphold til fengselsopphold, og med private romantiske øyeblikk innimellom. I tillegg jakter hele tiden FBI, med Christian Bale i rollen som den nyutnevnte sjefen, i hælene på ranerligaen. Hadde det altså ikke vært for Manns stramme grep og erfaring som regissør, ja så tror jeg dette kunnet blitt riktig kjedelige saker. Alt klarer likevel altså å holde hodet over vannet, uten å bli FOR kjedelig og langtrukket i lengden.

En annen ting som heller ikke fungere optimalt med ’Public Enemies’ er et rent filmteknisk fortellergrep som regissøren har gjort. Michael Mann har nemlig valgt å i store deler innimellom å filme med håndholdt kamera. De veldig mange gangene dette blir gjort, blandes disse med ”vanlig” filming, noe som gjør at utrykket blir en variasjon som likner både profesjonell filming og amatør/håndholdt filming. Dette fungerer ikke! Det kunne vært et interessant grep i en halt annen historie og setting, men det profesjonelle og glattpolerte utrykket passer så mye bedre enn de amatørlignende, da disse sistnevnte bare likner en slags dogmeaktig filming. Dermed forsvinner oss publikums distanse til historien; det blir så alt for tydelig en film vi sitter og ser på!

Alt i alt må man si at historien om en av USAs mest ettersøkte personer likevel er en spennende og drivende godt fortalt historie. Vi blir drevet inn i den fordi den er interessant i seg selv, men også fordi regissør Mann makter å ikke gjøre den for konvensjonell og ”dokumentaraktig” i sin fortellermåte. Det er en film for begge kjønn, men kanskje ikke for ungdom som er mer vant og lysten på ustoppelig action og lettfordøyelige historier.