Vi følger den unge forsikringsagenten Gin, som forsøker å spore opp bildet igjen og begynner å lete etter ledetråder for hvordan dette kan ha skjedd. Det gjør at hun får øynene åpen for en styrtrik eldre herremann som viser seg å være litt av en stortyv med eksepsjonelle evner. Jo tettere Gin kommer på Mac, jo mer skjønner hun at han ikke er lett å få på kroken. De to får litt av en kjemi sammen, så spørs det bare hvem som trekker det lengste strået av de to...

Det hele begynner spennende med innbrudd i en skyskraper med bruk av mye teknologi og Batman-aktige hjelpemidler. Vi ser en sortkledd innbruddstyv i spesialdrakt med superavansert hjelm som gir tyven mye hjelpende data. Det stjeles et bilde og så er det rett ut i det fri og forsvinne. Dette er stilige og mystiske innbruddscener i samme stil som noen av mission impossible-filmene innehar i deres ‘umulige’ oppdrag. Vi får heller ikke avslørt hvem tyven er, før litt senere i filmen.

Entrapment er en film som jeg valgte å se på kino i en tid da både Sean Connery fremdeles var en kul stjerne med re-vitaliseringen fra The Rock, som kom noen år før dette. Det samme gjaldt for Catherine Zeta-Jones som var på begynnelsen av toppen i hennes storhetstid i Hollywood, karrieremessig. Det er også året før hun gifter seg med stjerneskuddet, Michael Douglas som nesten var dobbelt så gammel som henne. Dette var tider da de eldre stjernene fremdeles hadde litt å spille på. Connery har vist det før og spiller igjen en karismatisk rolle som binder ung og gammel sammen, med sin costjerne Zeta-Jones på slep.

Det første møtet mellom Connery og Zeta-Jones i filmen er meget artig. Da får vi se Gin ligge naken i sengen med Mac som sitter i hjørnet av rommet i le av mørket med pistolen hennes i rommet. Han kommer med flere kule og morsomme replikker som ‘Regel nummer en: Aldri ha pistol, for da blir du ikke fristet til å bruke den. Regel nummer to: Aldri stol på en naken kvinne’. Han bokstavelig talt kler av henne i denne scenen som person. Og vi får se litt av hvillken karakter denne Mac egentlig er og hva han kan utrette.

Filmen er hele veien en ‘hvem lurer hvem’-film, og det er kult i seg selv. Synes filmen fungerer ganske bra til tider og er fint underholdende. Likevel er det litt rart med aldersforskjellen på Zeta-Jones og Connery, særlig i noen romantiske scener. Men jeg synes dog at Connery viser at han hadde bra sjarme også i 1999 på film og han har god timing i de snertne replikkene og fremstår som en kul og galant eldre herremann. Zeta-Jones spiller dog helt ok i filmen og har vist langt bedre takter senere i karrieren, men hun er flott å se på og har noe sjarme innimellom. Ving Rhames var en populær skuespiller og er også på plass. Han ble nok typecastet i filmen på grunn av hans rolle i Mission Impossible.

Jon Amiel er fra før denne filmen kjent for regissøren som lagde seriemorderfilmen ‘Copycat’ fra 1995 med Sigourney Weaver i hovedrollen. Han har også laget den floppende effektfilmen ‘The Core’, som kanskje var med å punktere Amiels karriere som da var på vei oppover. Liker actionen og humoren i denne filmen. Entrapment har hentet inspirasjon fra flere filmer. Oppdraget og måten filmen er lagt opp på, minner en del om James Bond, bare at dette ikke er spioner og agenter, men tyver som spiller hovedrollene, og Connery er også en stødig kar som spiller på samme måten som Bond ville gjort om han var tyvens læremester. Det blir også en god del å sammenligne med John Woos ‘Once a Thief’, på flere måter, bare ikke fult så akrobatisk. Vi får en versjon av den kule laserstrålescenen som er lignende i Woos film fra begynnelsen av 1990-tallet.

Konklusjon
Alt i alt likte jeg langt på vei det denne filmen gir meg. Selve konseptet er enkelt, men jeg liker den utspekulerte vrien på dette som gjør at man gang på gang blir lurt av de mange tvistene. Det at man ikke vet hvem som lurer hvem og hvordan alt henger sammen før langt inn i filmen er litt kult. Du får heller ikke vill action, men heller mer spissfindigheter og smartere måter å utøve ‘tyveriyrket’ på. Det har vært mange filmer om klassiske tyver, og denne er nok ikke den mest klassiske av dem, men har noe for seg. Filmen har ikke det beste drivet, men har nok å komme med til at den gir oss litt valuta for pengene. Og mot slutten av filmen får vi også en god mengde spenning når et oppdrag ikke går helt etter planen og tyvene må improvisere, og i disse scenene er det også mye nervepirrende action. Dette er med andre ord en film som føles som et greit alternativ til ‘Oceans Eleven’ og fremstår som en passe vellykket actionthriller.