---

Ingress:

Filmen gir i starten en introduksjon som minner litt om den man fikk i eldre filmer fra 1930-tallet og 1940-tallet i skrekkens verden. Disse sekvenesene blir også presentert i sort/hvitt. Alt starter på Kaptain Spaldings Museum for monstre og galninger. Det er 30. oktober 1977. Noen prøver i rane Kaptain Spaldings Museum for monstre og galninger med våpen. Men de kommer ingen vei da klovnen i kassen ikke vil gi ut penger og det ender opp med at han skyter begge ranerne i hodet. Like etter kommer noen ungdommer som skal skrive en reisebok om turist-attraksjoner. langs veien. De spør og graver noe voldsomt om hvor Dr. Satans levninger ligger. De blir til slutt sendt opp til et hus som er pyntet til Halloween, men det viser seg at de som bor der ikke er til å spøke med, og ungdommene får sitt livs mareritt i møtet med den skrekkelige familien...

Anmeldelse:

Jeg har sett et par av Rob Zombies filmer som regissør, og han har ikke akkurat overbevist meg i dem. Men virker å være litt av en skrue som kan komme opp med alt dette syke som han til stadighet fyller sine filmer med. Da er faktisk oppfølgeren, The Devil's Rejects fra 2005, langt bedre, sykere og morsommere på alle vis. ‘House of 1000 Corpses’ er dog mye roligere og mer søvning i forhold. De beste scenene er med Sid Haig sopm spiller den litt bamsete, frika, og slibrige klovnen med blå og hvit sminke er på plass. Han bøyer seg ikke for noen og gir alle som fortjener det en real omgang.

Dette er en film uten grenser. Den ble laget med et budsjett på 7 millioner dollar. Filmen fikk også lang tid før den var ferdig spilt inn til den ble langsert, og det kan jeg skjønne med et slikt rotete film med veldig mye armer og bein alle veier. House of 1000 Corpses inneholder en god del grafiske mengder blod og gore, samt en del kontroversielle scener som involverer alt fra langt vanlige ting til mer syke ting som nekrofili. Men til tross for at filmen tråkker over noen grenser noen ganger, er mesteparten av filmen ganske så ‘harmløs’, men du ser selvsagt ikke dette om du ikke tåler alt av innholdet i filmen.

Filmen har litt flashback og homage til eldre slashere. Og denne filmen har også en historie med en syk friket familie i front. Alt har en syk historie om en massemorderfamilie som liker tortur. Vi får en burlesk cocktail i samme åndedrag som Motorsagmassakren, men det er bare det at denne filmen er voldsomt treg i forhold til klassikeren fra Toby Hooper. Det blir mye lange scener her som varer og rekker, før man kommer til poenget. Det tar lang tid før ‘torturen’ starter, og jeg må si at den aldri var verdt å vente på.

Konklusjon
Dette er ment for hardcore skrekkfans som føler de ikke har så mye grenser for hva de kan se. Du skal med andre ord være passe skrekkmessig sær for å ha en slik film som dette på menyen og like den. Jeg prøvde å se dette med et åpent sinn, men fikk ikke så mye ut av det. Synes filmen tidvis er voldsom, men den føles langt i fra intens nok. Det gjør at dette faktisk kjeder meg ihjel. Det er riktignok noe blodsprut i serken mot slutten, men bare nok til å redde stumpene.

Men jeg skal ikke si at dette var en veldig dårlig film, siden den langt i fra var min kopp med te. Men dette er udiskutabelt ikke en topp film. Den er heller litt mer midt på treet i det syke skrekklandskapet. Synes det føles litt for krampaktig til tider at filmen prøver for hard å sjokkere. Det virker som om Rob Zombie burde tatt seg en ekstra runde i manusrommet før han plukket dette opp fra skuffen og lagde film av det. Hadde likt dette bedre om det hadde en mer helhetlig historie og ikke så mange side-plott som bare ‘treger’ dette veldig ned.

Dette virker tidvis som å koke suppe på en spiker. Så tynt føles det hele. Alt føles litt mer som en film for de som dyrker det ekstreme og er fan av Zombie og hans filmer. Men jeg ruller en forsiktig treer på terningen og gir heller en anbefaling å se oppfølgeren til denne filmen istedet om du liker tortur og mye syke ting i skrekkfilm, den er noen hakk bedre enn denne langt blekere forestillingen.