( + )

Sebastian liker at sommeren endelig er der. Han er bare 16 år og på toppen av livet. Han har nettopp slått opp med sin jentekjæreste. Han tilbringer mye tid på rommet med datamaskinen. Det blir også tid til å henge en del med venner, men familien skjønner seg ikke helt på ham lenger. Sebastian på sin side sliter med følelser han har inni seg og som han ikke vil at noen skal få greie på...

Alt sparkes igang med Cornelis Vreeswijks låt, ‘Turistens klagan’. Dette er den eneste ‘Wam og Vennerød’-filmen jeg ikke hadde sett. Derfor var jeg spent på hva den kunne by på. Duoens andre filmer har vært veldig varierende, men stort sett har filmene deres vært som en liten fargeklatt i norsk filmhistorie som skiller seg ut i mengden mer enn at de alltid overbeviser. Det blir ofte litt mye politisk babbel i filmene deres, men det er også litt av sjarmen med ‘Wam og Vennerød’.

Denne gangen har ‘Wam og Vennerød’ laget en ungdomfilm i dramakomedie-segmentet. Svend Wam har regien, imens Petter Vennerød har skrevet historien og manuset sammen med Hansi Mandoki. Og filmskaperne har klart å lage en film i ‘Wam og Vennerødsk’ ånd. Vi får flere lekne scener i filmen som når hovedrollen og bestekameraten leker i badekaret eller slåss på togbanelinjen. Replikkene er som vanlig litt kunstige i filmen, som det ofte pleier å være i ‘Wam og Vennerød’-filmer. Men innimellom flyter de litt bedre. Synes også filmen fanger godt den typiske sommerferiefølelsen for ungdommene.

Alt bygger på Per Knutsens ungdomsroman ‘Svart kajal’ fra 1988. Temaet i filmen er det å være ung og det å ha en annen legning. På 1990-tallet var det ikke like mye fokus på homodebatten og det var vanskeligere enn i dag å komme ut med slikt. Vennegjengen får sjokk da de får greie på at Ulf og Sebastian har kysset. Sebastian vet ikke hva han skal gjøre og føle, og ikke liker å innrømme at han er homofil. Han føler seg skamfull og irritert over at han er homofil. Filmen forsøker å problematisere dette på en bra måte, og som var veldig inn i tiden på 1990-tallet. Vi får se Sebastian går gjennom en prosess der han skal finne seg selv.

Tidskoloritten er bra i filmen. Det hele er utrolig typisk 1990-tallet, både med tanke på musikken og måten ungdommen går kledd, som er ultratrendy for de kule, selv om det hele er skrudd noe til. Vi snakker, tørkle på hodet, runde Morpeheus-solbriller, hvite bukser, caps, rutete skjorter, conversesko og jentene med utringet sort kjole med sølvsmykker og rød lang gjennomsiktig lett åpen skjorte utenpå.

Skuespillet er greit i filmen. Nicolai Cleve Broch og Helge Jordal er de store skuespillerprofilene i filmen. Jordal spiller en bra og sympatisk rolle som ikke er like rufsete som Jordal på sitt mest typiske. Her spiller han en streit far som leser avisen og prøver å bry seg om sønnen. Cleve Broch var på tiden denne filmen kom ut et rimelig uskrevet blad. Det er kult å se ham så ung i sin debutfilm. Broch spiller en god rolle og viser at han har noe foran et kamera å gjøre, som den unge gutten Ulf med langt brunt hår, og like billedpen som Hampus Björck i hovedrollen.

Konklusjon
På forhånd hadde jeg lite tro på denne filmen, men filmen klarte å gjøre mye av mine fordommer mot ‘Wam og Vennerød’ til skamme. Jeg hadde trodd at ‘Wam og Vennerød’ hadde mistet drivet i sin siste film, men de leverer faktisk greit her. Det hele begynte litt kleint, men utover i filmen likte jeg dette bedre og bedre. Synes skuespillerne har en bra kjemi i filmen. Filmen er fremdeles aktuell og tar opp et viktig tema for de med en annen legning og med medfølgende problemstilling rundt det. Synes filmen klarer å skape en bra atmosfære og en okei historie i bunn. Synes heller ikke at filmen er for overoptimistisk, utagerende og naiv som jeg først trodde. Liker et dette er tonet ned litt, og at filmen er bra fotografert. Det gjør dette til et verdig farvel for Wam og Vennerød.