---

Terningkast:


Ingress:

I filmen får vi møte Even Benestads far og om resten av Evens familie. Her snakkes det om faren, Espen Esther Pirelli Benestad, og hans påvirkning på familien etter at han stod frem som transseksuell. Dette har ikke vært lett for familien å akseptere at ektemann og far plutselig blir omtalt som og oppfører seg som en kvinne. Even Benestad sier i filmen at han ikke kan se sin far som en kvinne. Gjør han det, blir faren borte for ham.

Faren på sin side synes det er svært sårt at sønnen ikke også kan se ham som kvinne, og samtidig forstå at det ikke en noen motsetning mellom det å være kvinne, det å være mann og det å være far.

Moren til Espen synes ikke det er ålreit at ektemannen kler seg i dameklær, fordi hu hadde giftet seg med en Espen og ikke Esther. Her får vi se hele familiens synspunkter på farens valg om å være kvinne når han føler for det...

Anmeldelse:

Filmen sparkes igang med at at Espen Esther forteller at han hadde en drøm som gjentok seg mange ganger da han var liten. I den drømmen er han ombord på Titanic som holder på å synke. I en rød korridor kommer en vegg imot ham og han vet at han skal gå ned med vannmassene fordi han er mann.

Dette er en verden som er ganske annerledes enn den jeg vokste opp med gjennom ‘standard’ foreldre. Even Benestads verden er en helt annen med en fargerik far som utforsker det å leve som en kvinne og å leve noen ganger som en mann, og dette er utgangspunktet for dokumentaren. Jeg skjønner begge to som begge er i en prosess om aksept for den de er og deres forhold med respekt for hverandre.

Dette er Even Benestads debutfilm som regissør er meget stødig. Filmen er meget levende og vakkert klippet og fotografert. Alt er gjort med et håndholdt kamera. Og filmen musikk og måten den er satt sammen på er svært poetisk anlagt. Thememusikken er også et meget stilig uttrykk i filmen. Jeg synes filmen briljerer til tider og er meget fiffig presentert. Even Benestad viser at han har mye film i seg med denne filmen.

Det er blitt en meget personlig dokumentar, men med en bred appell til publikum. Jeg tror noe av det at denne filmen fascinerer så mye er grunnen Espen Benestad utleverer seg i igjennom filmen. Han er dønn ærlig på godt og vondt. Espen Esther Pirelli Benestad er en god ambassadør for det transseksuelle mennesket og tale det uvanlige menneskets sak. Han er både gjennomført, kunstnerisk og reflektert i sin filosofi rundt hans legning som er mer kompleks enn folk flest på hva som er mann og hva som er kvinne.

Vi får et veldig ærlig uttrykk. Kameraet kommer meget tett på faren som er meget åpen når han ydmykt viser hvem han er og har lyst til å være. Liker hvorrdan filmen dramatiserer enkelte scener som en vakker bildebakgrunn for det som fortelles av ‘sannheter’ og andre poetiske bilder i filmen. Regissøren utforsker både foto i farger og sort/hvitt. Alt er meget interessant i de konfronterende samtalene mellom Even og faren om hvem og hva faren hans egentlig er. Vi ser at det å lage denne filmen koster mye for både far og sønn, men det virker også som de kommer litt nærmere hverandre iløpet av filmprosessen.

Konklusjon
Jeg ble veldig imponert over hva denne filmen gav meg å se. Dette er både vakkert, nakent og et varmt menneskelig portrett av en far som legger seg på hoggestabben, men føles overraskende sterk i denne kampen, selv om vi ser det koster for ham også. Filmteknisk er filmen langt over det jeg synes andre dokumentarer kan stille opp med reint kunstnerisk. Og der vil jeg virkelig berømme Even Benestad for sitt åpenbare filmtalent og måten å klippe og sette sammen filmen på. Dette er også en god film å se for både de som har en transseksuell legning, eller vil vite mer om dette, eller for de som har en i familien som har skiftet kjønn eller lever som transeksuell.