( + )

Marve Fleksnes er begyndt å nærme seg raskt midtlivskrisen. Han har ikke fast følge og har aldri hatt det. Moderen synes det er på tide at Marve begynner å bli voksen, gifter seg og skaffer dem barnebarn. Vi blir med Fleksnes på hans mange utfordringer i kampen på å kurtisere det motsatte kjønn. Det er en kamp han gir alt i, men noe han stadig klusser til i sin klønete sjekking, eller mangel på det...

Fleksnes er en eneste stor suksesshistorie i norsk målestokk. Marve Fleksnes var noe som virkelig bandt nasjonen sammen gjennom TV-skjermen. Dette er en litt tragikomisk blikk på Fleksnes liv. Han er ikke noe populær hos damene og alt han gjør blir feil. Marve er også ganske smålig og hadde lett blitt tatt i ‘Mee too’ i disse dager med sin oppførsel med damer slik det kanskje var vanlig før i tiden.

Vi får se hvordan dating fungerte for de som hadde det vanskelig før i tiden med å finne seg noen. Fleksnes går til et ekteskapsbyrå for å forsøke å skaffe seg dame. Det er moro når mannen som driver ekteskapsbyråets kone kommer og Fleksnes kommenterer at det er som slakteren, at han beholder det beste kjøttet selv. Og når Fleksnes først finner en dame så er det en av den meget spesielle sorten, og så viser det seg også at det er skjult kamera med Harald Tusberg når damen skrur på sjarmen og vil kysse.

Filmen har litt det samme preget som en lang Fleksnes-episode, men føles litt mer utdradd. Filmen er veldig nedpå, men dette fungerer likevel og vi får en Fleksnes som vi kjenner oss igjen i. Det er moro når Marve skriver kjærlighetsbrev til seg selv i søvne. Dette fungerer som et drama der karakteren Marve Fleksnes er seg selv og preger filmen.

Man godtar denne rollefiguren fordi den spilles så naturlig av Rolv Wesenlund. Han går på sjarmskole der han blir lovet at han skal gå fra veggpryd til festløve på to uker. Og det kostelige scener fra sjarmskolen. Digger når Fleksnes dater på telefon og legger noe voldsomt på hvem han er, hvor han bor og hva han driver med. Liker hvordan Fleksnes er helt i tåken med å tilnærme seg det annet kjønn. Han kan ikke snakke med dem og har dårlig kroppslukt.

Filmen er regissert av svenske Bo Hermansson. Han har laget en veldig grei norsk komedie. Det er grå og triste farger i filmen, men i en typisk 1970-talls-stil med mye grått og mørkt grønt. Men filmen fremstår som en vellykket film når den kommer skikkelig igang. Da kommer historien og det komiske mer til sin rett. Jeg synes filmen er best når vi kommer tettest på Fleksnes og det best når han snakker og vi ikke bare observerer ham uten ord.

Konklusjon
Jeg ler godt av denne filmen. Den er ikke like god som de beste Fleksnes-episodene hele veien. Det tar noe tid før filmen kommer skikkelig igang, men når den gjør det er dette meget god norsk underholdning av beste sort. Filmen er litt forsiktig og med lite kommunikasjon i starten. Men så myker alt seg opp etterhvert og humoren når mer gjennom. Det er litt vanskelig å rulle terning på filmen, den ligger litt å vipper mellom 4 og 5 på terningen, men alt i alt likte jeg filmen meget godt.

Underholdningsverdi: Terningkast 5