Abraham Klimt ankommer en liten sveitsisk landsby for å undersøke en hendelse som skjedde 23. juli 1989 med et lokalt par bestående av Rachel og Simon Donnadieu. Han intervjuer flere av bygdefolket og benytter seg av en poet, Aude Amiel. I flashback utspiller historien om paret seg. I henhold til den greske myten som filmen er basert på, kommer Gud, eller en gud, til jorden sammen med sin assistent, Max Mercury. Han bestemmer seg for at han vil eie Rachel, så han tar form av Simon Donnadieu når Simon forlater hjemmet på forretningsreise. Gud-som-Simon vender tilbake til Rachel mens Simon er borte, og de to har et møte.

Filmen starter med en fortellestemme som går i bakgrunnen også oppå tale og annen lyd. Når fortellerens farfars far hadde en vanskelig stund, gikk han til et bestemt sted i skogen og tente et bål. Og etter det henga han seg til bønn. Og en oppgave ble gjort. Men tidene har forandret seg og man kan ikke lenger tenne ild lengre. Og etterkommerne kan ikke en gang bønnene eller stedene i skogen hvor bønnen tok plass, men de kan stadig fortelle historiene.

‘Oh, Woe is me’ er regissert av den franske mesterregissøren Jean-Luc Godard. Denne filmen er inspirert av legenden om Alcmene og Amphitryon og forsøker å vise en guds ønske om å oppleve sannheten om menneskelig ønske, lidelse og glede. Godard bruker ‘Oh, Woe is Me’ for å gruble på ikke mindre enn selve menneskets dilemma. Hva er Gud? Hva er kjærlighet? Er Gud kjærlighet? Hvis mannen er i Guds bilde, hva gjør det for kvinnen?

Godard har laget en historie der vi får se hvordan alle har forskjellige oppfatninger av hva som virkelig skjedde med hendelsen rundt ekteparet i handlingen. Med jeg synes ikke Godard gjør dette på en respektabel nok måte og han sår tvil om hva og hvordan folk oppfatter religion. Godard har dog laget en fin film, men faller for fristelsen til å gjøne dette litt til med rare stemmer i bakgrunnen med innimellom tilgjorte, mørke og snåle stemmer. Men likevel er dette en film som får deg til å tenke, og det er jo bra i seg selv.

Filmen har mye kult fotoarbeid med mye stillestående foto som tar seg lang tid i scenene. Det er mye trær, grønne marker og slikt i bildene. Liker hvordan filmen flyter avgårde, selv om det ikke er så mye ‘skikkelig’ handling. Alt er likevel vakkert skildret og har et lavt tempo. Skuespillet er bra med Gérard Depardieu i en av rollene i filmen. Filmen er dog også litt vanskelig å henge med på. Det er mye rart som skjer, spesielt med de mange hurtige tekstene som skyter over skjermen og med overlappende dialog, fortellerstemme og hyppige tittelkort uten sekvenser.

Konklusjon
Jeg likte denne filmen langt bedre enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Det er noe med stemningen i filmen og den roligheten som er forenlig med det den roen du får i kontakt med det Guddommelige. Det gjør filmen ganske avslappende å se. Det blir mye føleri i Godardfilmer, og noen filmer blir for rart og kunstnerisk skildret til at jeg skal engasjere meg i dem, og andre er jeg mer på nett med. Dette var en film jeg likte premisset for og synes gjennomføringen var langt bedre enn forventet. Det er greit å se en av de nyere Godardfilmene, som leverer igjen, selv om dette aldri blir noe mesterverk som Godard i sin glanstid. Men likevel er dette en ambisiøs film og viser litt av hva Godard er i stand til å lage.