( + )

Alt starter på Middlebury College i 1969, samme år som astronauter gikk på månen, Beatles kom ut med Yellow Submarine og Woodstock-festivalen var den store happeningen. Det er året der hovedpersonen og hennes tre beste venner avsluttet college. Nå er det gått en tid og den mest suksessfulle av vennene tar selvmord. Det gjør at de tre andre igjenlevende vennene møtes igjen i begravelsen. Og det viser seg at de tre har en del felles fremdeles, særlig siden alle deres ektemenn nylig har forlatt dem til fordel for en yngre modell...

Ja, jeg har sett de norske Hustruer-filmene til Anja Breien, og dette minner litt om Hollywoods svar på kvinner midt i livet som oppfører seg som desperate kvinner i overgangsalderen. Og dette hadde nok vært vel å bra om filmens innhold bare kunne hengt med på notene, og det gjør den ikke helt. Filmen er sikkert mest egnet for kvinner, og noen kjenner seg kanskje igjen i den, men jeg føler en film må ha litt mer enn det for å oppleves som en vellykket film. Og selv om filmen er bygget på en suksessfull bok med av Olivia Goldsmith, så oppleves ikke dette som noen høydare.

Alt rulles ganske så treg igang. Liker dog filmen bedre etterhvert som vi kommer under huden på rollefigurene. Men dessverre er ikke de stort å skryte av og manuset skulle hatt seg en skikkelig ny gjennomgang med heftig omskriving. Ikke er filmen særlig morsom heller, men det ser i alle fall ut som om skuespillerprofilene koser seg på jobb, og det blir det skapt mye energi i filmen av, men ikke nok til at dette tar helt av slik jeg hadde håpet på. Det blir selvsagt snakk om aldring og i Hollywood er alltid plastisk kirurgi en stor del av det å se yngre ut når fasaden begynner å bli mindre glatt med årene. Det ser også ut som Hollywoodprofilene har litt selvironi på emnet.

Humoren og filmen forøvrig er svært krampaktig utført. Synes heller ikke blandingen mellom et seigt drama og humoristiske innspill mellom slagene. Og jeg har ingenting imot ‘kvinneunderholdning’, og liker svært godt typiske chick-flicks, men dette ble for tamt og desperat forsøk på å skape en helhetlig feelgood-film om kvinner som ikke føler seg så ung lenger og dermed mistrives litt. Så får vi den typiske vinklingen at når kvinnene henger sammen, så blomster de igjen og føler de har det bra likevel i selskap med hverandre og med humor som går på bekostning av deres tidligere ektemenn som skal ‘svi’. Det blir også den del krangling og en porsjon med misunnelse i blandingen.

Filmen har en rekke kjente navn på blokka. Bette Midler, Goldie Hawn og Diane Keaton bærer hovedrolleen på passe greit vis. Føler de får mye ut av veldig lite i filmen. De bærer sine roller med selvtillit, kanskje til og med litt for mye av det gode. Ellers treffer vi også andre stjerner som Sex og Singellivstjernen, Sarah Jessica Parker og Maggie Smith fra Harry Potter. Av mannlige skuespillere er det nok Dan Hedaya som er mest profilert. På regien finner vi ingen ringere enn Hugh Wilson. Det er mannen bak suksesskomedien Politiskolen fra 1984. Skjønner ikke helt hva han gjør med denne filmen, som ikke har særlig morsomheter å spore. I alle fall ikke som du mer enn smiler litt av.

Konklusjon
Det blir veldig mange scener der kvinnene i front koser seg seg og smiler fra øre til øre, og hvis du liker slik 'girl power' med kvinner midt i livet, så er dette noe du bør prøve deg på. Filmen er langt i fra noen mesterverk på noe vis, men har sine stunder likevel, i alle fall om man legger litt godviljen til og ikke bare ser på filmkvaliteten som er grei nok. Vil tippe en del kvinner vil finne litt glede i filmen og sikkert heier kvinnene i front frem på deres måte å ta igjen på ektemennene deres som byttet dem ut. Vi følger både mennene som koser seg med sine langt yngre koner, men de er ganske dyr i drift, og det utnytter hovedkvinnene for å la ektemennene svi ekstra i lommeboken for deres nye erobringer. Det skal nemlig koste og velge lammekjøtt. Filmen har en del kule scener innimellom, men alt henger ikke like bra sammen hele veien. Det er nemlig lengre passasjer i filmen der det ikke er noe særlig moro å spore og heller ikke mer enn bare et labert drama å trøste oss med.

[ Filmen kan i skrivende stund sees på Netflix ]