---

Ingress:

Vi møter fotografen Richard Boyle, som er i en situasjon ingen vil være i uten jobb og like blakk som en kirkerotte. Det blir så ille at selv kona reiser fra ham og tar med seg sønnen deres. Det gjør at Boyle føler han har lite eller ingenting å tape, og det fører ham til et ekstremt valg om å dra til El Salvador med kameraten Dr. Rock.

For egne midler og med håpet om å tjene gode penger på bildene han skal ta, drar han med godt mot. Men det viser seg at han ikke er klar over hva som møter ham. Den politiske situasjonen er nemlig ekstremt betent og vi får se at mye skjer med ham og fire amerikanske hjelpearbeidere, som får konsekvenser for det som skjer i det lukkede landet...

Anmeldelse:

Filmen begynner med sakte sort/hvitt filming med mye blitslamper på en folkemengde med mye døde og skadde folk. Alt er basert på ekte hendelser som skjedde mellom 1980 og 1981, men alle rollefigurer er ‘fiktivisert’ for å passe inn i filmen og beskytte de virkelige personene.

Handlingen starter etter at den nicaraguanske revolusjonen har skapt et voldsomt kaos i El Salvador, i Mellom-Amerika. 18 mennesker ble drept og 36 såret i en voldsom skuddveksling mellom anti-regjeringsdemonstranter og politiet.

Det hele begynte da studenter, arbeidere og bønder knyttet til geriljaen, okkuperte utenlandske ambassader og tok over katedralen i hovedstaden. I løpet av to måneder har mer enn 3000 mennesker forsvunnet. Talsmann for regjeringen skylder på venstreorienterte marxistiske terrorister, og venstreorienterte talsmenn anklager høyreorienterte dødsskvadroner.

Det er viktig å skildre historier fra slike lukkede land så verden får opp øynene for at ikke alle lever i frihet og med like rettigheter som vi er vant med i vesten. Filmen er god på å skille den uvirkelige og uggne stemningen som oppstår i det kaoset tar over i et land splittet av revolusjonsaktig strid og politisk uro.

Det er noe voldsomt i det å bokstavelig talt skulle gå over lik for å skildre historier tett på i et land som forsøker å skjule hva de driver med utad. Vi får skildret fotografer som bokstavelig talt går til krig med kameraet som øyeåpner og fremste våpen. Og Stone viser en historie der USA finansierte militæret i landet. Vi får til og med se president Ronald Reagan i egen person i filmen. Vi får se hvordan de militære missbruker sin makt og bortfører og dreper folk i tide og utide.

Filmen er godt laget. Dette er en litt typisk Oliver Stone-film på flere vis. Stone har nemlig vist med flere anledninger at han er en filmskaper med mye på hjertet og han liker å gi oss kontroversielle vinklinger i krysningen mellom krig og politikk. Stone har en strikt regi på filmen. Liker også musikken i filmen som strekker seg fra herlige søramerikanske xylofoninspirerte raske rytmer med trommer og panfløyter til mer intens spenningsmusikk fra symfoniorkestere.

James Woods spiller utrolig bra i filmen. Han skaper en troverdig rollefigur og vi aksepterer han totalt som den menneskelige fotografen som går veldig inn i jobben sin og det han driver med. Vi får se en fotograf som sliter sterkt i eget liv. Det blir en kontrast fra Richard Boyles løsslupne livsstil med dop og prostituerte i an marsj og hans møte med de mer ‘seriøse’ problemene i El Salvador. Vi får også se

Konklusjon
Alt i alt er dette en solid film som lykkes i mye av det den forsøker seg på. Filmen er god på å formidle stemningen og føles ganske dokumentarisk i stilen med håndholdt kamera og hvordan ting legges frem. Det estetiske er også på plass og gjør at helheten i det som presenteres føles bra autentisk og tidsriktig. Krigsscenene i filmen er også meget troverdig og actionsreget skildret, særlig de mot slutten når ting intensiverer seg en del og krigskaoset kommer mer til syne.

Filmen fremstår som et viktig portrett som også hjelpes frem av godt manusarbeid og er laget på et sparsomt budsjett, som ikke synes på filmen, som fremstår som solid og vellaget i alle ledd. Det kommer også lett til syne at Oliver Stone liker å både sjokkere og provosere med sine mange sterke krigsskildringer.

Dette er sammen med ‘The Killing Fields’ en av de store filmene om journalister i krig. Liker også at filmen fremstår litt mer spekulativ enn du først antar. Her får du ingen store helter, bare skildringer av mennesker i og rundt krigsområder og den uroen som oppstår i møte med krigen, både på nasjonalt og verdensnivå.

Jeg trekker dog noe for at filmen føles litt stillestående til tider og at det blir litt for mye av det gode når filmen forsøker å trøkke i oss et politisk budskap som ‘treger’ ned handlingen litt. Men selve siste delen på filmen er alt annet enn traust med en sterk ending på det hele.