En ung kvinne sliter med virkelighetsbildet. Hun klarer ikke å skille hva som skjer bare i hodet hennes og hva som virkelig skjer rundt henne. Hun kutter seg selv, og det gjør hun ikke for å dø, men hun gjør det for å bekrefte at hun selv virkelig eksisterer. Vi får se en gripende skildring om hvordan den unge kvinnen forsøker å leve livet med alle de utfordringer det gir henne og de begrensninger som sykdommen fører til. Hun forsøker blant annet å ta vare på barnet sitt, men blir etterhvert tatt fra ungen som havner hos søsteren. Dette er den hjerteskjærende filmen om kvinnen Kotoko...

Det hele åpner med japansk sang fra et barn og like etter får vi se et jentebarn leke på stranden. Hun danser vilt til fløyte og klokkespillmusikk og like etter begynner vi å høre høye og intense skrik i det bølgene slår innover stranden. Derfra og ut får vi en film som er like syk som rollefiguren selv. Filmen er også mer en beskrivelse av en psykisk tilstand enn et forsøk på å fortelle en helhetlig historie. Alt er ganske spinnvill hele veien og har mange ubehagelige scener som gjør filmen særdeles spesiell og helt uten sidestykke noe annet jeg har sett før.

Filmen er både stygg og vakker om hverandre. Dette fremstår som en grøsser, men en grøsser jeg ikke har sett maken til. Du verden så gjennomført filmen er i alle ledd og så kunstnerisk at den fremkaller gåsehud til tider. ‘Kotoko’ har ikke mye dialog og det er mest hovedrollefiguren som forteller om hvordan hun oppfatter livet sitt som en kommentar til bildet. Det er noen skremmende situasjoner med mye blod og galskap i samme scene. I disse scenene er det mye kaos. Det er mye vakre farger i filmen og den lyser opp til tider mellom alle de psykiske anfallene. Men filmen har ikke så mye å gi til den som forventer en god historie, så dette er en jokerfilm for deg som vil se noe utfordrende og annerledes. Synes filmen lykkes med å skille seg ut i mengden i alle fall.

Fotoet i filmen er svært gjennomført med fintfølende håndholdt kamera som fanger bildemotivene på svært lekent vis. Også en del av stresset som hovedpersonen føler i mange situasjoner er formidlet gjennom hyppige klipp og et håndholdt foto som kommer tett på og som farer i mot oss. Med håndholdt kamera kan ofte ting gjentas seg, men i denne filmen klarer virkelig å fremstå som oppfinnsom hele veien i måten filmen oppleves på. Filmen er også litt rolig og følsom til tider, men med stadig kunstnerisk foto med en flott og forseggjort klipperytme med bilder som stadig kommer over hverandre og som nærmest smelter sammen i en flott harmoni sammen med naken, vakker sang eller annen særegen musikk.

Konklusjon
Dette var en berikelse for meg å se. Filmen er tidvis ganske magisk, men mangler litt moment til tider. Likevel er det nok substans og annerledeshet i filmen til at jeg anbefaler den videre om du tåler å se slikt da, for dette er ganske så spesielt og voldsomt å oppleve. Det er dog mye kunstnerisk ‘shaky cam’ i filmen og med det en del av inntrykket man må pusle sammen i hjernen. Jeg er ikke så fan av ‘shaky cam’, men dette var av det mer kreative slaget og var med på å live opp inntrykket, sammen med den uortodokse og fargerike stilen til regissør Shin'ya Tsukamoto, som gjør dette til en sjelden opplevelse med såre øyeblikk og mye ubekvemme skildringer av psykisk lidelse. Mot slutten sitter jeg med en liten tåre i øyekroken over en film som fikk meg til å føle mye fra vakre stunder til vemmelige selvkuttingsscener og kaotiske øyeblikk om hverandre.