|
Anmeldelse av Engelen - Film (2009)
|
Film: Engelen (2009)
Kategori: Drama
Land: Norge, Sverige, Finland
Regi: Margreth Olin
Spilletid: 100 min
Datoer:
| 2009-10-02 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.5 av 6Keyword:
Maria Bonnevie
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (45 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Rystende og sterkt fra Olin
Publisert: [ 23. September 2009 ]
Skrevet av: Tore Andre Øyås
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Lea vokser opp i et hjem som er preget av manglende beskyttelse. Når hennes far dør av kreft, mens hun selv fremdeles er liten jente, vender hennes mor tilbake til ekskjæresten. Fra da av forandres livet til en livsglad og nysgjerrig jente brutalt. Den usunne og voldspregede hverdagen mellom de to voksne skader Lea som barn og ungdom. Rus blir gradvis det som gjør at Lea klarer å stå på beina i en hverdag sammen med familien sin. Hun får datteren Sonja sammen med ungdomskjæresten, men hun innser etter hvert at hun ikke lengre selv er i stand til å ta vare på datteren. Hun vil starte på nytt, og velger derfor å gi datteren til et fosterhjem mens hun selv kjemper på et rusavvenningshjem. Slik ønsker Lea å beskytte datteren slik hun selv ikke ble beskyttet. |
|||
|
Anmeldelse: ’Engelen’ er Margreth Olins første rene spillefilm. Hun har tidligere høstet stor ære og berømmelse for sine dokumentarer, blant dem ’Kroppen Min’ og ’Ungdommens råskap’. ’Engelen’ føles derimot på ingen måte som en fiksjonsfilm, noe som tydeligvis heller ikke er meningen, selv med kjente Maria Bonnevie i hovedrollen som Lea. Med vekslende tilbakeblikk mellom barndommens hendelser, store som små og vakre som stygge, blir vi kjent med Lea og hennes nærmeste. Det hele er både fint, interessant, fascinerende, og sjokkerende. Det er så hardtslående ærlig og realistisk, blant annet takket være nevnte Bonnevies fantastisk realistiske skuespill, at man nærmest blir slått ned i stolen. For det hele ER dessverre for sant og virkelig, i hvert fall for alt for mange, også innen det norske samfunnet. ’Engelen’ er en historie om et barn som vokser opp uten å bli sett, slik Olin selv sier med kommentatorstemme. Å vokse opp med manglende oppmerksomhet fra foreldre og familie, omgitt av stadige løftebrudd, skuffelser og nedverdigelser er noe regissør Olin virkelig vet å vise oss er trist og jævlig. Hun vet å trykke på de riktige knappene, enten det er snakk om den nostalgiske barndomsknappen, eller de følelsesmessige knappene, og dette både verbalt og billedlig. Spørsmålet blir bare til slutt om det er FOR trist, tragisk, og overtydelig det vi blir vist. Olin har nå en gang valgt å fortelle oss denne historien slik hun har gjort. Om det kunne blitt gjort litt mindre tydelig, utmalende eller annerledes blir derfor bare spekulering og diskutering. Fakta er uansett at dette er en meget godt fortalt film! Det er mektig rystende å følge Lea og hennes liv, og ikke minst er det en viktig fortelling som virkelig bør være ment til både familiemedlemmer, menn som kvinner, politikere, og samfunnet forøvrig. Alle kommer til å ha ’Engelen’ godt sittende i hjernen og hjertet etterpå, noe som selvfølgelig også er meningen. |
|||
