Vi følger den eldre, straffedømte hardhausen ‘The Limey’. Han drar på tur til Los Angeles for å grave mer rundt datterens død. Hun har nemlig vært kjæreste med en langt eldre plateprodusent ved navn Terry Valentine. Og jo mer han Limey graver jo klarere blir det at ikke dødsfallet var en hendelig ulykke, men at sjarmøren faktisk har en del svin på skogen...

Filmen begynner litt anonymt og forsiktig, men så peker filmen seg inn på et spor igjen der hele filmen viser seg å være en hyllest til 1960-tallets thrillerfilmer i revengefilmsjangeren. Undertegnede har ikke sett så mange av disse filmene, men Mike Hodges Get Carter fra 1971 med Michael Caine, har jeg fått med meg, og ‘The Limey’ ligner jo en del på den i oppbygning, plott og utførelse, men likevel er det noe som gjør at jeg foretrekker ‘Get Carter’ til fordel for ‘The Limey’.

Steven Soderbergh er en svært dyktig regissør og selv om plottet og manuset ikke er stort å skryte av, klarer Soderbergh å presse en del juice inn i filmen likevel. Mye på grunn av Soderberghs eminente presentasjonsteknikk. Han lager som regel interessante filmer i ett sett og kan det med å sette sammen stemninger, musikk og skape en helhet i verkene sine. Han har mange varierte kameravinkler som byttes mellom i en jevn og behagelig rytme. Musikken begynner med rolig pianomusikk med strykere, presentert i en mystisk og soft kriminallignende stemningsmiks.

Filmen er veldig seig, treig og nærmest siger avgårde som lim fra tube. Det er dog riktignok en del kule scener i det hovedpersonen blir kastet ut av et garasjeanlegg for så å skyte seg inn igjen og gi en beskjed om at han er på vei. Liker tilbakeblikksscenene i filmen med en ung Terence Stamp. Disse scenene er hentet fra Ken Loachs ‘Poor Cow’ fra 1967, og det gir Hovedrollefiguren en fortid som vi tror på. Disse tilbakeblikksscenene er gjort litt rufsete og grovkornede. Ellers er jo bildet lekkert til en hver tid i filmen. Spesielt de idylliske solrike scenene på slutten av filmen.

Skuespillet i filmen er meget gjennomført av de store profilene Terence Stamp og Peter Fonda. Begge spiller upåklagelig og passer perfekt inn i filmen, da begge hadde sin storhetstid på 1960-tallet. Oppgjøret mot slutten er også verdt å få med seg. Det er blant de beste scenene i filmen. Atmosfæren der er skikkelig dyster, men med en god porsjon følelser i oppgjøret mellom Stamp of Fonda. Peter Fondas rollefigur har en ung kjæreste i filmen som han forteller om tiden da han var ung på 1960-tallet. Dette gir mye kul mimring fra tiåret da James Bond smeltet pikehjerter for første gang og fred og kjærlighet og narkotika stod for alvor på dagsorden.

Konklusjon
Personlig var dette ingen innertier for meg, men ser at filmen har noe for seg for det rette publikumet. Likevel ser jeg at filmen er godt laget. Den nærmest leker med fortid og nåtid. Det gjør at man ikke alltid er sikker på hvor i hendelsesforløpet filmen er til en hver tid. Dette gir seg veldig til kjenne, selv i åpningscenen. Filmen er veldig nedstrippet og minimalistisk i stilen, men det hele er gjort med en kul klipping og herlig 1960-talls-vibe. Filmen føles også lite lys med markant skille mellom lys og mørke på en neo-noir-aktig måte.

Manuset er skrevet av Lem Dobbs, som undertegnede kjenner til for hans involvering i den Matrix-lignende konseptfilmen ‘Dark City’ fra 1998. Men alt i alt lar jeg tvilen komme ‘The Limey’ tilgode og jeg gir filmen litt cred for at den er gjennomført i stilen og dedikert i referansene og inspirasjonen fra 60-tallet. Stemningen i filmen er også veldig tilstede der Terence Stamp virkelig kjører showet. Filmen kunne dog vært mer intens og mer handlingspreget, selv om det kanskje ville brutt litt ved premissene filmen er skapt etter.