( + )

Vi følger Miles Logan som er en uslepen juvel-tyv. Miles og hans team bryter seg inn i et hvelv og stjeler en diamant verdt 17 millioner dollar. Men en i teamet spolerer oppdraget da han blir grådig. Miles klarer dog likevel å unnslippe med diamanten, men da politiet buster dem klarer Miles å gjemme diamanten i en luftekanal før han blir arrestert. To år senere slipper Miles ut av fengsel, men når han skal hente diamanten er bygningen hvor diamanten er gjemt blitt en politistasjon. For å få tak fingrene i diamanten må Miles utgi seg ut for å være en politimann, men det er ikke like lett som han først hadde trodd...

Da jeg var yngre var jeg litt fan av Martin Lawrence, men i ettertid har jeg sett at han har en del begrensninger som skuespiller og underholder. Likte denne filmen greit første gang jeg så den, og tenkte at jeg skulle se om hvordan jeg likte filmen så mange år etter jeg så den på kino. Filmen er i alle fall en nyinnspilling av den britiske filmen ‘The Big Job’ fra 1965. Jeg har dessverre ikke sett den britiske originalversjonen, men scoremessig er de omtrent likt på IMDB.

I hovedrollen finner du Bad Boys-stjernen Martin Lawrence som prøver seg å dra en Eddie Murphy i denne filmen. Han tuller veldig til sin rollefigur i filmen, og klarer aldri å overgå Murphys Axel Foley i superhiten Beverly Hills Cop. Lawrence gjør seg jo alltid mye til på film. Det er noe som er blitt hans største varemerke. Jeg liker best når han viser litt av sin sjarme, mer enn sine overtullete fjes. Her kan det lett bli litt mye når Martin Lawrence drar på med sine vanlige ‘ablegøyer’ og barnevennlige skuespill. Selv stemmeleiet til Lawrence er veldig overdrevent. Da er Luke Wilson langt mer naturlig og har mer tyngde enn Lawrence. Du får også oppleve en rappkjeftet Dave Chappelle og William Forsythe i en grei birolle.

Vi skal til et proft inbruddstyvmiljø. Actionkomedier var populært på tiden dette kom ut på. Filmen har en del morsomme øyeblikk og det er disse som trekker opp inntrykket. Liker premisset i filmen om en tyv som later som han er politimann og blir stuck med å jobbe som det til han skal få tak i diamanten sin. Filmskaperne har klart å gjøre mye ut av dette, men uten at dette helt blir noen toppkomedie av noe slag, til det er det for mange perioder der filmen ikke leverer jevnt nok og er ikke alltid topp komisk eller actionmessig. Synes noe av humoren også blir for krampaktig og ofte mer tåpelig enn morsomt. Men noe av dette leverer og det er mer situasjonene enn Martin Lawrence som skuespiller som får meg til å le og smile.

Filmen er regissert av Les Mayfield, kjent for filmer som julefilmremaken av Miraklet på Manhattan og nettopp Blue Streak. Jeg har også sett Flubber og The Man, selv om de ikke er noen høydare i karrieren hans. Men Blue Streak er virkelig ikke så ille og er tidvis en dugenes komedie, men publikum likte den såpass godt at den spilte inn rundt 120 millioner dollar på verdensbasis på kino. Filmen ser helt ok ut reint fotomessig uten å stikke seg ut på noen måte, men det er det mange komedier som også ikke leverer på annet enn situasjonskomedie og simpel komikk, og det er det kortet også denne komedien satser på.

Konklusjon
Dette er hverken fugl eller fisk. Actionmessig er ikke dette supert, men noe action får du. Det blir noen raske skuddvekslinger og passe greie biljakter. Men i det store og det hele er det ikke mye originalt med filmen annet enn den artige vrien på plottet. Du får også den typiske scenen der hovedpersonen henger på siden av en lastebil i høy fart. Reint komisk skulle jeg ønske meg mer treffende replikker som kunne løftet filmen og fått flere glis på undertegnedes kjeft. Og selv om filmen har noe moro i seg, så er det aldri de helt store latterutbruddene. Filmen er også mer langsom enn jeg hadde trodd. Det gjør at spenningen ofte uteblir, men filmen er litt over gjennomsnittet grei å se. Derfor får dette en sterk treer av meg for filmen som i skrivende stund kan sees på Netflix.