Vi skal tilbake til middelalderen. Alt begynner i Norwitch i England, den 18. desember, 1334. Der befinner ridder, Sir Cole, seg. En dag han er ute i skogen, møter han på en eldre dame som bruker magi på ham. Det fører ham fra det 14. århundret til nåtidens Ohio like før jul. Der møter han på den yndige naturfagslæreren Brooke. Hun underviser på videregående. På kort tid faller ridderen for Brooke, men det er bare det at hun ikke har tro på kjærligheten. Men kan de to, fra så forskjellige tider, likevel falle for hverandre?

De to verdener er svært forskjellige. Vi får se en vinterkledd skog i 1334 i god gammeldags tre nøtter til Askepottstil. Og som i Askepottfilmen er det også en liten porsjon magi som en del av pakken. I ridderens verden er det han og naturen og noen byer. Det gjør storbylivet svært annerledes for ridderen som får se både heftig med julepynt, med masse lys, julenisser, veldig mye folk, mobiltelefoner, fly, biler, tv og folk med rare klær. Og for folk i vår verden er også ridderen veldig eksotisk med ekte rustning, mye eldre verdier og så er han jo en ekte ridder. Synes ridderen er i overkant smart og lærer utrolig mye på kort tid av både språk, skikker og mye om den nye verdenen på rekordtid.

Humoren fortoner seg som en situasjonskomedie med ridderens klossete møte med vår verden. Det er alt i fra alt han misforstår og hvordan han takler utfordringer som vår verden gir ham. Men synes humoren er mer til å smile av enn å le høyt av. Noen replikker er også litt i ordspill-land, som at det er tid til å si ‘Good night til the good knight’. Også originaltittelen er et ordspill og den lette stemningen i filmen er også okei utført.

Julestemningen er også på plass med snøen som laver ned og pynten som er i bildet når det er riktig å skru på de knappene. Det hele tar jo plass ganske tett opp til julen. Da kommer jo en del ritualer og skikker fra vår verden, som å kjøpe juletre og lignende. Og jo mer filmen nærmer seg julaften, jo mer stemning blir skrudd på i filmen. Men julestemningen kommer litt i andre rekke i begynnelsen. Det for å sette oss mer inn i selve handlingen og forklare raskt hvordan alt henger sammen og la oss blir kjent med rollefigurene.

Det blir også selvsagt tid til en god porsjon romantikk. Og dette er romantikk av den gode gamle sorten med en kjekkas som er sømmelig som få og en ridderlig gentleman med rent hjerte som det er lett å falle for kvinner som ikke ønsker seg seg badboys, men mer hunker av den gamle skolen. Han er nesten litt for godt til å være sant. Ser at kvinnene i filmen også er ganske pyntelige, og tar godt vare på ridderen. De liker ham selvsagt på grunn av hans kjekke utseende, men tar han ikke helt seriøst, i alle fall ikke til å begynne med.

Castet er ok satt sammen med Vanessa Hudgens i hovedrollen sammen med en Josh Whitehouse, som ligner på en mer traust versjon av avdøde Heath Ledger. Men der Ledger klarte å fortrylle oss som ridder i A Knight's Tale, klarer ikke Whitehouse å gjøre det samme. I alle fall ikke med denne innpakningen av filmen regissert av Monika Mitchell. Dessverre har filmen ikke helt det store å by på utenom det halvfriske konseptet, som langt i fra er velgjort og helstøpt utformet i filmen.

Konklusjon
Dette er en Netflixfilm som kjører en typisk formel som julefilmene til Netflix har gjort de siste par årene. Vi snakker et trygt og naivt juleeventyr som kommer til å bli overraskende mye sett og samtidig like raskt glemt. Filmen er veldig julete og romantisk på samme tid. Men dette er nesten for sukkersøtt og veldig gjennomsnittlig og forglemmelig i lengden. Det kommer lett til syne i filmen, og dette blir nesten for forutsigbart, trygt og formelbasert til å taes skikkelig seriøst. Men dette er dog en helt lun og fin film der du ser det med din kjære som du har lullet inn i et pledd på sofaen med roser på bordet og med sjokoladen i nærheten. Det lager et greit utgangspunkt for å kjøre på med romantikk, jul og humor i samme åndedrag, men gjennomføringen kunne med fordel vært mer spenstig. Selv slutten er alt for tannløs og typisk.