( - )

På julaften i 1843 blir den kaldhjertede og grådige pengeutlåneren Ebenezer Scrooge sett i sitt frysende hus sammen med sin underbetalte kontorist Bob Cratchit. Scrooge tar Bob på fersken når han prøver å ta litt kull. Scrooge nekter også å spise julemiddag sammen med sin eneste slektning Fred, som er nevøen hans. Kvelden etter jobb drar Bob hjem for å feire høytiden med familien sin imens Scrooge spiser alene på en pub. Hjemme møter Scrooge spøkelset til sin syv år døde partner Jacob Marley. Han sier til Scrooge at han vil bli hjemsøkt av tre ånder for å unnslippe skjebnen. Det blir en natt som vil prege Scrooge for livet...

Hva er vel julen uten Charles Dickens fortelling om Ebenezer Scrooge? Dette er selvsagt basert på Charles Dickens kjente roman fra 1843. Denne eldre klassikeren fra 1935 hadde jeg ikke sett og derfor ble det årets første Christmas Carol. Og i god tradisjon med eldre filmer så begynner dette med å bla i en bok. Og det spilles julemusikk i ann marsj fra første stund. Du får med andre ord bra julestemning av å se denne i god gammeldags ‘fealing’ i samme åndedrag som den norske klassikeren ‘Tante Pose’. Det gjelder både når det gjelder lyd, bilde, skuespill og måten filmen er laget på.

Liker de skoddete utescenene som skaper et mystisk preg over filmen. Jeg var også spent på hvordan filmen vil løse spøkelsesscenene, men de er passe kreativ måte. Det vil si at vi bare hører spøkelsene, men ikke ser dem i bildet. Dette skiller seg kraftig ut fra de andre versjonene av filmen. Og det er flere ting som skiller seg ut i denne Scrooge-versjonen. Historien er også sterkt avkortet og til tross for at filmen er meget kort på bare 77 minutters spilletid, så brukes det også mye tid i starten av filmen på å sette stemningen og atmosfæren i det rike og fattige London. Filmen inneholder også litt humor mellom slagene og den live julemusikken er med på skape autentisk julestemning over det hele.

Seymour Hicks spiller Ebenezer Scrooge med god innlevelse, men på en veldig klassisk, eldre teatralsk måte. Og det er ikke rart da Hicks tidligere hadde spilt rollen som Scrooge på scenen mange ganger fra 1901, og igjen i en britisk stumfilmversjon fra 1913. Han har med andre ord rollefiguren inne i sjelen sin og spiller Scrooge både som ung og gammel i filmen. Og rollefiguren Scrooge er veldig til å kjenne igjen i filmen. Derfor fungerer filmen, selv om dette er heftig kortet ned, og det er gjerne like greit da filmen ikke føles langtekkelig og for repeterende da. De andre skuespillerne gjør en mer ok fremstilling på skjermen og får dette til å fungere.

Konklusjon
Filmen føles litt enkel og simpel på enkelte punkter, men fungerer greit etter hensikten. Filmen fremstår som en klassiker, men det er svært dårlig kvalitet på bildet, lyd og det lider filmen litt under. Synes utescenene er de kuleste i filmen. Særlig de med tåke og snøscenene er helt fantastisk kule. Det er disse scenene som trekker opp klassikerpreget og får meg til å like filmen, men det mangler noe for at filmen skal virkelig omfavne meg. Men dette er faktisk meget bra skapt til å være sort hvitt til tider og julestemningen står i taket på sitt beste. Derfor passer denne versjonen av Scrooge godt til å se helt oppunder julehøytiden. Liker godt den klassiske musikken som fortryller filmen og gir mye stemning tilbake til produksjonen. Med andre ord er ikke denne versjonen av Christmas Carol så ille og er fin å se, men det finnes bedre versjoner enn dette lit tor rett fremforsøket i sorthvitt fra 1935. Personlig likte jeg best julestemningen på starten og slutten som gjør filmen mye varmere.

[ Filmen kan du i sin helhet se på streamingtjenesten Amazon Prime Video ]