( + )

Kat Decker er en søt tenåringsjente. Hennes far og mor er døde og hun bor sammen med sin ‘stefamilie’ som ikke akkurat behandler henne på en snill måte. Stemoren er mest opptatt av å gjøre gode ting for sine ‘ekte’ barn og behandler kat som en dritt i forhold og det skaper mye uro i livet for Kat. Hun føler seg ikke god nok og blir heftig satt på plass, men da hun møter den store kjærligheten blir hun også motarbeidet av stemoren. Men vil kjærligheten seire? Det gjenstår å se fordi Kat har nemlig litt magi på sin side å skilte med...

Ja, som tittelen antyder så er dette en Askepott-historie, men den til en forandring satt til vår tid. Men det er dessverre litt for åpenbart hvor dette bærer hen. Likhetene til eventyret er alt for krampaktige på de typiske trekkene, vi snakker slemme stesøstre og en stemor som ikke akkurat er snill med annet enn sine helt egne barn, men filmen er sikkert ok for yngre generasjoner som ikke har like mye forhold til historien. Men likevel har filmens handling løsrevet seg på samme tid en del fra eventyret på en mer moderne måte, men ikke på en kreativ nok måte. Fordi dette er ikke akkurat noen filmatisk triumf, og manuset føles heller mer som en suppe enn en skikkelig film.

Det er mye nødhandling i filmen. Vi snakker sanger for å fylle tid og en kjærlighetshistorie som er alt for A4. Det er også blandet inn en god porsjon jul i filmen. Det kommer frem at dette er en julefilm på mange måter. Vi får masse julepynt, julesanger og utkledning av rollefigurer som nåde nisser og alver. Hovedpersonen elsker å synge og det blir det mye av i filmen. Det er også en naivitet i filmen som mange kanskje vil hate, og andre vil omfavne i julestemningens rette ånd. Humoren er i tillegg alt for åpenbar. Men filmen treffer noen ganger okei i måten den fortoner seg på i det å skape noen små romantikkøyeblikk og julefilmøyeblikk.

Regien er ved Michelle Johnston som virker å ha funnet sin nisje. Nemlig å lage Askepotthistorier. Hun lagde også i 2016 sin første TV-film ved navn: ‘A Cinderella Story: If the Shoe Fits’. Og Johnston viser seg raskt som en som ikke har så mye talent for regi, til tross for at hun har vært i bransjen i andre roller 1981 som danser, statist og har prøvd seg på en rekke andre stillinger innenfor fim og TV-bransjen. Men ‘En Askepotthistorie: Juleønsket’ er dessverre ingen vinner. Til det er filmen alt for glassert, uengasjerende og overfladisk som filmhåndverk.

Konklusjon
I mine øyne var ikke dette stort å skryte av. Hverken som Askepott, historie, kjærlighetshisorie eller som julefilm. Du skal være noe i overkant opptatt av kjærlighet og drømmeprinshistorier for å virkelig omfavne dette og det kommer fra en mann som faktisk liker ‘chick flicks’. Med andre ord føltes dette som en lett forglemmelig film som faktisk kjedet meg litt å se. Skal dog innrømme at filmen sikkert er helt ok for det rette publikumet, men for meg fungerte dette ikke. Selv sangscenene virker påklistret og lyden føles som den er lagt til i ettertid på en alt for kunstig måte. Synes ikke filmen brakte frem den rette julestemningen heller, og da må jeg trekke en del, selv om dette ikke er blant de aller dårligste filmene jeg har sett. Et lite pluss for slutten som er akkurat passe standard og søt.