( - )

Dette er en biografifilm om den armenske sangeren Sayat-Nova. Men filmen prøver å avsløre dikterens liv visuelt og poetisk snarere enn bokstavelig. Alt blir presentert med liten dialog og inndelt i aktive tabluer som skildrer dikterens liv i kapitler som: Childhood, Youth, Prince's Court, Klosteret, Drømmen, alderdom, Dødsengelen...

Før dette hadde eg bare sett ‘Shadows of Forgotten Ancestors’ av regissør Sergei Parajanovs filmografi, fra før av, og ‘Shadows of Forgotten Ancestors’ er en av de beste filmene jeg har sett. Den fallt jeg pladask for og da måtte jeg bare se hva han disket opp med i ‘The Colour of Pomegranates’. Filmen begynner poetisk med en skildring av noen frukter og en kniv på en duk som farger den hvite duken rød. Du får noen flotte bildekomposisjoner gjennom hele filmen.

Elsker de flotte bildene som toner seg ut av kunstfilmen. Det er vanskelig å ikke bli glad i Sergei Parajanovs filmer når de er såpass særdeles vakre utformet. Det er ikke noen tilfeldighet av noe som skjer i bildet. Alt virker poetisk og planlagt ned til minste detalj for at du skal få en estetisk nytelse gjennom filmen. Det er dog mye lek med motiver i bildet og hvordan filmen er satt sammen. Hver eneste bilde ser like flott ut som et storslått malerikomposisjon. Scenen med de tørkende biblene på hustaket og sidene knitrer i vinden er gjennomført vakre.

Filmen er delt inn i mange små akter og det skjer ikke så mye i filmen, men likevel er filmen kul å følge på grunn av alt det visuelle snadderet som filmskaperen legger til. Uten dette hadde filmen falt helt igjennom og vært bare dritt. Fargebruken er også meget forseggjort i filmen med mange kontraster. Dette er gjennomført filmkunst hele veien. Det er nesten ikke tale i filmen og bildene taler mer for seg selv sammen med den nakne og særegne musikken som er nydelig i samspill med lydbildet.

Men om du ikke er opptatt av kunst, faller nok denne filmen helt igjennom og blir direkte kjedelig. Filmen føles for undertegnede som meget spennende og og jeg lurer alltid på hvilke inntrykk som lurer bak neste bilde hele veien. Det hele er også veldig filmteknisk godt laget, dog utenom manusarbeidet som ikke er stort å skryte over og kommer mer i andre rekke, men likevel overrasker filmen meg i positiv forstand. Den er dog ikke like gjennomført som ‘Shadows of Forgotten Ancestors’, men likevel en film som skiller seg godt ut i mengden. Det er dog ikke så lett å få så mye ut av filmen reint fortellingsmessig, og jeg vet ikke om jeg følte at dette var en biografifilm på noen som helst måte, selv om alt er slående vakkert hele veien.

Konklusjon
Alt er gjennomført sært og stilfullt presentert. Kameraet er stillestående men det skapes mye foran kamera igjennom alle de slående vakre bildene som filmen flommes over av. Det merkes med andre ord at Sergei Parajanov har tenkt mye igjennom hva som presenteres i bildet og hvordan. Mange av lokasjonene er slående vakre. Det er mange klipp i bildet med nye bildekomposisjoner uten at filmen virker hakkete av den grunn, men bare ekstra spesiell. Utrykket i filmen er også ytterst spenstig til tider med mye som skjer i bildet som små forestillinger som gir deg inntrykk. Utenom det visuelle så får jeg ikke så mye ut av filmen, men likevel er dette en film jeg likte godt å se. Den får derfor en svak femmer og en anbefaling for dem som liker gjennomført filmkunst av dette slaget.