( - )

Handlingen sentreres rundt en ung kvinne ved navn Nora. Hun reiser til Roma og blir der vitne til et drap. Politiet og doktor Bassi tror dog ikke på henne, av den grunn at et lik ikke kan bli funnet. Men senere skal det skje flere drap følger. Alle har det felles at drap på ofre er valgt i alfabetisk rekkefølge. Nora blir med å løse dette mordmysteriumet som hun befinner seg som en del av. Da gjelder det bare å avsløre morderen før hun risikerer å bli neste offer...

‘The Girl Who Knew Too Mutch’ regnes for å være den første giallo-filmen, og det er en undersjanger i krysningen mellom skrekk og kriminalmysterium, en sjanger som italienerne senere skulle perfeksjonere gjennom filmkunstnere som Dario Argento, Lucio Fulci og andre filmskapere som kom med en rekke solide bidrag innenfor den snedige og spenstige undersjangeren. Men som tittelen antyder er det også en del referanser og guests til suspensmesteren i Alfred Hitchcock.

Filmen begynner på svært klassisk vis. Regissør Mario Bava viser seg som en solid filmkunstner med denne filmen. Bildet er så utrolig friskt filmet med stilfullt, skapt og utsøkt sort-hvitt-foto. Elsker hvordan filmen er skrudd sammen. Det er mange scener som leker med filmmediet og får frem mye god og klassisk filmkunst i måten filmen er laget på.

Filmen har utrolig mange kule scener som da den unge kvinnen i front legger feller for morderen om natten da hun skal sove med et trådsammensurium. Og da en er på vei mot huset hennes ser vi skygger langs vinduene på en meget skremmende og lumsk filmfinessevis.

Historien i filmen er passe kul, men det er fortellerteknikken som sitter i førersetet og gjør filmen ytterst spesiell. Dette er en en herlig mysteriefilm der det er mye mystikk i kulissene. Liker godt hvordan filmen bygger opp rundt en skummel morder som slår til når man minst venter det. Så undres vi bare hvem morderen er og hvordan alt henger sammen.

Men selv om filmen innimellom er mesterlig fortalt, er ikke drivet det høyeste i filmen. Noen av scenene er for lange og inneholder mer snakk enn handling, og selv om snakket forklarer ting, hadde jeg sett for meg at filmen kunne by på mer fiffige måter å gi oss informasjon på også. Det er dog mye kjærlighet i hvordan filmen er laget på og det redder mye av inntrykket.

Liker best filmen i begynnelsen og helt mot slutten, da den er på sitt mest spennende, men midtveis er ikke filmen like spennende hele veien. Derfor trekker jeg noe og filmen får bare en svak femmer på terningen. Selve enden på mordgåten er også ganske overraskende og frisk, men uten å skremme like mye som forventet.

Konklusjon
Alt i alt er dette en solid film av den italienske skrekkmesteren Mario Bava. Også stilfullt at filmen er laget i sort-hvitt, selv om farger var svært populært. Liker også godt innspillingsstedene med eksempelvis den kule katedralen i begynnelsen med Roma som stolt bakteppe, men også regissør Bavas bruk av lys og skygge og kule sort-hvitt-kontraster. Det er med andre ord et visuelt solid preg over filmen med stor underholdning deg som liker og verdsetter stor kreativ filmkunst. Jeg trekker noe for at filmen har noen dødperioder der den ikke er helt på topp, men i det store og det hele er dette meget solid av Bava som leker seg med filmmediet og får mye ut av både manus, handling og innhold.