( - )

Vi befinner oss i andre verdenskrig. Vi følger kompani Fox der moralen er på bunn. Alle soldatene venter på at krigen skal gå mot enden, så de kan reise hjem fra all elendigheten. Løytnant Joe Costa setter alltid sine soldaters liv over sitt eget, imens Kaptein Erskine Cooney, er rake motsetningen i forhold og setter sine menn i farefulle situasjoner, og bare tenker på sin fremtid etter krigen. Det blir en voldsom kamp mellom disse to skikkelsene i det Fox-kompaniet får i oppdrag om å innta et heftig beskyttet tyskkontrollert huskvartal. Det blir en oppgave som setter alle menn på sterk prøve...

Det hele åpner med krigsaction i det som skal være Europa i 1944. Det å gå rett inn i handlingen i en krigsfilm var ikke vanlig da dette ble laget, men er siden blitt en ‘vanlig’ måte å starte krigsfilmer på. Og videre får vi sett ting fra to vinkler. Det ene er hvordan soldatene hadde det under krigen og da særlig når de får et nærmest ‘umulig’ oppdrag, og den andre vinkelen er langt unna der de overordnede diskuter krigen samt dere karriere etter krigen. Det sistnevnte gjorde sitt til at ikke filmen fikk støtte fra det amerikanske forsvaret.

Alt er laget i sort-hvitt, men det legger virkelig ikke en demper på stemningen fordi dette er en gromkrigsfilm, og en stødig krigsfilm for sin tid, og en av de beste fra 1950-tallet. Filmen er regissert av Robert Aldrich som har laget klassikere som ‘What Ever Happened to Baby Jane?’ og ‘12 fortapte menn. I 1953 regisserte Aldrich sin debutfilm med ‘The Big Leaguer’ og bare tre år senere kom ‘Attack’. Som er en typisk bitter krigsfilm som viser hvor kjipt krig er. Det blir også tid for en del kule sitater og replikker som i begynnelsen da det uttales: ‘The French stinks’, Kjapt svar: ‘So does the moral’.

Krigsscenene er meget godt laget for sin tid. Det er mye skyting og greit med soldater i slagscenene. Med andre ord ser ting troverdig nok ut. Og det hjelper også på at regissøren bruker korte dokumentarfilmer filmet fra ekte krigsmateriell. Dette er med å skape en meget autentisk linje som filmen tjener mye på. Filmen er også dyktig laget med kameraføring på stativ som alltid skaper et trygt og flott utsnitt av det som skjer i bildet. Alt er glimrende utført i sort-hvitt i en film med bra klassisk preg over seg med foto av Joseph Biroc. Det er også et bra driv i filmen som ble spilt inn på fattige 35 dager.

Filmen har både humor, alvor og action. Det blir også noe sjarme mellom slagene. Med andre ord har filmen mye som skal til for å lykkes som en krigsfilm, men noe av grunnen til at filmen ikke ble den helt store publikumsvinneren er at det er blandet inn en del mørke elementer som langt i fra er like heltemodig som det du får i de mer typiske filmene fra tiårene etterpå. Vi snakker korrupsjon, feighet og problematisk behandling av fanger under krigen, det er flere ting som amerikanere i alle fall vil bli assosiert med, men som i ettertid føles ganske aktuelle ting å ta tak i.

Konklusjon
Filmen er ikke like lett å like for folk flest, men samtidig en solid krigsfilm som gjør sine saker svært bra. Skuespillet er også meget bra med Jack Palance i front som krumtappen i skuespillertroppen. Filmen er dog ikke så intens i mange av ‘innescenene’, men filmen har mye for seg i all sin fremtoning og dette er noe du bør få med deg om du liker krigsfilmer. Liker at filmen skiller seg litt ut i mengden også. Det er med andre ord ikke lett å forutse alt i filmen, og det moralske med filmen er en stor del av det tyngre inntrykket. Slutten er også ganske spesiell og gjør dette til en helhetlig filmopplevelse.