Alt begynner med starten der Sherlock Holmes møter John Watson. Watson står på toppen av en bygning og vil ta selvmord, men det skjer ikke fordi Holmes redder ham på ufrivillig vis. Etter det henger de sammen som erteris. Men dette handler mest om saken der Holmes og Watson får i oppgave å løse mordgåten på Buckingham Palace. Et lik blir funnet i Sherlock sin bursdagskake, og Dronningen av England blir utpekt som neste offer. Holmes og Watson må derfor legge hodene sine i bløt for å stoppe morderen før det er for sent...

Etter den populære serien Sherlock fra 2010 og samt Guy Ritchies kinosuksess Sherlock Holmes fra 2009 så er folket godt kjent med Sherlock Holmes og hans altoppslukende detaljfokus og eksepsjonelt gode problemløsningevne. Så det kom ikke som noen bombe at noen ville forsøke å tulle litt med dette inntrykket der en av historiens skarpeste hjerner innen privatetterforskere skal til pers i en overtøysete forestilling som skal parodiere alt hva denne rollefiguren står for.

Dette er en gjennomtøysete tullekomedie. Filmen har sine høydepunkt og de morsomste poengene er ganske artige og småsnertne. Dessverre er det litt langt mellom hver av de skikkelig lattervekkende poengene og filmen blir ikke så morsom som den kunne ha blitt. Det samme gjelder en del av poengene som rett og slett forsvinner litt for langt ned i underbuksen og fordummer filmen en del mer enn jeg hadde håpet på forhånd.

Filmen er dog grei skuring, men ikke noe jeg kommer til å trekke frem fra humordypet når jeg ser tilbake på den. Men filmen fikk meg til å le og en del av scenene og situasjonskomikken fungerer greit. Det anmelderutskjelte parodifilmelementet er også til stede og det er gjort en del ut av det å tulle med Sherlock Holmes og han eksentriske og cocky væremåte, men noen ganger blir det for mye repetisjon i måten spøkene fremstår på. Skulle ønske å få litt mer overraskende vendinger, selv om det er noen få.

Reint filmteknisk er ikke dette en topp film, heller mer en film på det jevne. Og det hjelper ikke at dette er en Coenfilm, fordi det ikke er snakk om en regissør som er del av Coenbrødene, dog heller en som deler deres etternavn. Filmen har sin styrke i at den forsøker seg på å sikte seg inn på samme segment som de store creazyklassikerne som ‘Hjelp vi flyr’, ‘Mannen med den nakne pistol’ og ‘Hot Shots!’. Men til forskjell fra de nevnte, kommer ikke spøkene tett nok og alle de visuelle spøkene i bildet er ikke like gjennomarbeidet.

Det hjelper også litt på at Will Ferrell og John C. Reilly kjører litt av showet i front, selv om dette langt i fra er blant deres beste roller på noe plan. Ferrell står som regel i front for all komikken og gjør selv de dårlige scenene helt ok med sin komiske timing. Men for hans del er ikke manuset det beste i denne filmen og han får ikke nok å jobbe med reint komisk. Det gjør at han selv nesten dummer seg ut med sin tilstedeværelse i filmen på samme tid som det er ment at han skal være slik.

Konklusjon
Filmen er dog folkelig nok anlagt og du vil finne noe å le av her om du ikke tar deg selv så seriøst og liker såkalte tullekomedier. Når det gjelder vurderingen av terningkast er jeg nok litt snill og gir en treer, men det er fordi jeg ikke synes filmen er så gale, og det at et samlet anmelderkorps har bare slengt dritt etter filmen, synes jeg ikke noe om. Filmen er virkelig ikke så ille. De morsomme poengene er ikke så mange, men nok til at jeg synes filmen var verdt å se. Mer enn det krever jeg ikke av en komedie, men du bør like godt tullekomedier for å hvile dine øyne på filmen.