Vi møter Daphne Reynolds. Hun er en sprudlende og flott tenåringsjente som bor sammen med sin mor i Amerika. Hun har nesten alt i livet, bortsett fra et savn fra å møte faren sin. Han har aldir vært tilstede i livet hennes og hun kjenner ham ikke. Når hun snakker med moren sin får hun vite at faren er Lord Henry fra Storbritannia og som om ikke det var nok, så er han også kandidat til å bli den nye statsministeren i England. Og en dag tar Daphne mot til seg og reiser til London for å finne faren. Det er et valg hun ikke angrer på, men det blir mildt sagt mye forviklinger og store spenninger for Lord Henry som ikke ante at han hadde en datter...

Amanda Bynes er midtpunktet i filmen og er veldig søt i denne rollen som et slags amerikansk svar på svenskenes juvel Tuva Novotny (som spiller drømmedamen i Jalla, Jalla), bare at Bynes ikke er fullt like pen. Colin Firth er filmens sterkeste og tryggeste kort i mine øyne. Han er en ‘rock steady’ kar med stor autoritet og en du føler du stoler på i filmene han er med i. Firth er med på å definere denne filmen og de beste scenene er øyeblikk i nettopp i kombinasjon med han og Bynes i det de viser hva de føler for hverandre som far og datter.

Liker at filmen er lett og ledig hele veien, selv om filmskaperne faller for noen voldsomme fordummende poenger innimellom, som den irriterende teite scenen der en lysekrone faller ned av lyden av høyttalere. Det blir også en del repeterende poenger som gjør at det er litt for tydelig hvor filmen beveger seg i et noenlunde oppbrukt spor. Vi snakker en god del klisjeer, som at farens vordende kone er litt av et hespetre med en datter på Daphnes alder som er minst like slem og hæslig. Og i tillegg blir det også tid til litt kjærlighet mellom slagene. Både kjærlighet fra en svunnen tid og ung kjærlighet av diverse slag.

Men filmen skal ha for at den er litt smårampete, samtidig som filmen er meget sømmelig hele veien. Filmen er meget søt og med god moral, som en real Disneyfilm. Humoren er simpel men lun og ufarlig. Alt beveger seg veldig inn i det typiske terrenget for tenåringsfilmen, og filmskaperne lykkes en del på det de foretar seg med filmen. Jeg lo en del av noen scener, men det er litt langt mellom de gode poengene. Likevel synes jeg filmen klarer seg bra og føles akkurat litt over gjennomsnittet vellykket gjennomført hele veien.

Regissør Dennie Gordon mener en film, bør inneholde elementer av drama, komedie og det absurde. ‘What A Girl Wants’ skal være inspirert av den romantiske komedien ‘The Reluctant Debutante’ fra 1958. Gordon har imidlertid lang erfaring som TV-regissør, med erfaring fra serier som ‘Ally McBeal’ og ‘Chicago Hope’. Hun har laget en av sine beste filmer med ‘What A Girl Wants’. Filmen tar opp noen temaer rundt det å være både ung og gammel, men felles for dem alle er at det er snakk om hva man gjør for å passe inn. Men er det det verdt å miste seg selv i denne prosessen? Det drodler ikke filmen mye rundt, men selv om du nesten vet hvordan dette vil ende, så har filmen noe å komme med underveis.

Konklusjon
Filmen føles alt i alt ut som oppslukende og lettbeint underholdning av en relativt grei kvalitet. Liker hvordan regissør Gordon har klart å skape morsomme situasjoner ut av mye i filmen. Men samtidig er ikke filmen den lattermaskinen jeg hadde håpet på. Til det er dette litt for grunt og lite gjennomarbeidet på både replikker, situasjoner og ellers visuelle gags. Men kanskje filmen var bedre da den kom og for den generasjonen som vokste opp med filmen. For meg synes jeg ikke filmen har det høyeste tempoet og er litt usikker på om dette vil fenge like mye til den mer skeptiske og kravstore tenåring i dagens samfunn. Men filmen er i alle fall greit gjennomført og føles som litt over snittet ut i fra sin samtid.