Dypt inne i det snødekte Blåfjell, lever Prinsesse Fjellrose sammen med sin far, Fjellkongen, og de andre blånissene. Verden utenfor virker stor og farlig, men for å hjelpe sin syke far må hun være modig og gjøre det hun er mest redd for - dra ned i dalen! Men nede i dalen bor også menneskene som ved å se en nisse i øynene kan få den til å fordufte i luften. Derfor må prinsesse Fjellrose være veldig forsiktig. På sin vei møter hun blant annet rødnissekongen Dreng som hun sammen med må få tatt tilbake Blåfjells dypeste hemmelighet, nemlig blåsølvet som menneskene har fått fatt i. Uten blåsølv i Blåfjell kan det nemlig bli evig natt på jorda!

Som en slags spin-off fra de kjente barne tv-seriene om blånissene og rødnissene i Blåfjell og Månetoppen kommer nå en helaftens spillefilm, denne gang dog med nye ansikter i rollene. Selve historien begynner rett på sak og vi blir slik introdusert for karakterer, miljø og problemstilling ganske fort. Hele åpningen oser det enkelhet og klisjeaktig tradisjoner av, skjønt dette trenger ikke nødvendigvis bare være i negativ forstand. Det spørs jo hvilket øye som ser, et barns eller en voksens.

Selv om man legger velviljen aldri så mye til, klarer man ikke å la være å nærmest dra på smilebåndene av alle de overtydelige ”feilene" og det billige studiopreget i mange av kulissene og scenene. De fleste ”spesialeffektene” lyser det heller ikke akkurat Hollywood og millionklasse av. Kanskje kan man ikke forvente mer av et lite begrenset norsk budsjett? I så fall er det ganske trist, for slike svake aspekter ved en norsk spillefilm anno 2009 bør så absolutt ikke lyse igjennom såpass sterkt som det gjør i ’Julenatt i Blåfjell’.

Tekniske og fortellermessige svakheter til tross, denne filmen har så absolutt sine sterke sider. Disse ligger først og fremst i stemninger, historien og karakterene. Særlig hovedpersonen i Prinsesse Fjellrose sjarmerer og er troverdig stakkarslig og søt. Historien er både småskummel og spennende, selv for oss voksne, blant annet fordi vi får god sjanse til å leve oss inn i handlingen. Den klare og greie historieutviklingen er klassisk men derfor positivt gjenkjennende, noe som løfter filmen opp som helhet.

’Julenatt i Blåfjell’ er en helt grei førjulsfilm, for store og små. De aller minste vil jeg tro og mene virkelig får brynet seg på nerver og angst da filmen til tider er nokså skummel og småtraumatisk til barnefilm å være. Det ender da likevel godt, så det er ingenting å frykte for foreldre her. Filmens svakheter rent teknisk og produksjonsmessig skuffer, særlig når vi ser det er Roar Uthaug (’Fritt Vilt’) som står for regien. Det hele tar seg opp og overlever dermed på en spennende og drivende historie som nok vil tilfredsstille de minste i god grad.