( - )

Andre verdenskrig raser verden og vi skal til en gjeng amerikanske flygere på den italienske øya Pianosa, sørvest for Elba. Vi følger Yossarian som er redd for å dø, men har fått fem flyoppdrag til, men det er ikke mulighet til å slippe unna. Og de som blir sendt ut i krigen gjennomgår og ser forferdelige ting hver dag. Og på samme måten er vi alle er fanget i det flyet eller i livet, og ingen kan unnslippe døden. Men om hvordan krigens terror blir for Yossarian er det du skal få se gjennom filmen...

Alt begynner med en nydelig soloppgang over et fjellvann. Deretter får vi se noen voldsomme krigsmaskiner i form av stridsvogner og fly som bryter stillheten og skaper forurensning i det ellers så uberørte landskapet. Det snakkes i et nærmest ihelbombet hus i så kraftig flystøy at det er vanskelig å skjønne hva som sies. Der snakker en komfortabel mann med andre høytstående. Og de sier det blir bedre uten ham. Så tar han mennene i hånden og går bort fra huset og blir stukket i hjel ved flystripen.

Filmen bygger på Joseph Hellers roman ‘Catch-22’ fra 1961, og er regissert av Mike Nichols, som er regissøren bak klassikeren, ‘Who's Afraid of Virginia Woolf?’. Med Catch-22 har Nichols klart å lage en særegen film. Både med tanke på humor og form. Det er en krigsfilm, men med så mye deilig, sort og gjennomført krigshumor med et antikrigsretning. Nichols har klart å skape flere veldig kule scener i filmen. Det er både komisk vellykkede scener og de som også ser bra ut. Digger damescenen der en kvinne kommer opp gaten med lange bein og et typisk 40-tallsskjørt med 2001-EN romodysemusikken fra apemonolitten.

Åpningen av filmen er meget spesiell og skiller seg kraftig ut i mengden av krigsfilmer. Særlig i måten folk oppfører seg foran kamera og den sære komiske stilen i filmen. Dette minner litt om en blanding mellom krigshumoren i Hot Shots-filmene og noe Mel Brooks lett kunne kokt i hop. Og det er nærmest konstant flystøy i all dialogen i filmen. Ellers snakkes og tøyses det mye med selvfølgeligheter og krigens konsekvenser og meningsløshet.

Dialogen er også ganske snodig med mye skriking og mye snikksnakk der folk misforstår hverandre. Det blir også gjort litt narr av krig på en mengde måter. Jeg humrer litt av en del av poengene. Humoren er litt skrudd til som i tittelscenen. Det er en hake, Catch-22: Den som ønsker seg ut av krigen er egentlig ikke gal. For å bli dimitert må man være gal. Og man må være gal for å fly. Men om man spør om å dimmes, er man ikke gal lenger, så han må fly. Det er regel 22.

Som krigsfilm er filmen både typisk og sær samtidig. Sær på grunn av all den syke humoren og typisk på grunn av hvordan krigen portretteres. Men likevel er det ikke veldig mange krigsscener i filmen, selv om det blir noen mot slutten og porsjonert underveis. Vi får med andre ord se en god del av krigshverdagen mellom slagene, og det føltes som en fin servering sammen med all humoren som filmen er full av. men så kommer også alvoret snikende. Samme år, 1970, kom også filmversjonen av MASH, som er en annen sort komedie om krig. Men der MASH ble en stor suksess, ble Catach-22 totalt i skyggen, og jeg kjenner at denne glemte filmen som burde fått mer anerkjennelse slik den fremstår i dag.

Konklusjon
Filmen er en litt todelt opplevelse. Første del er bra morsom med karikert typegalleri og humor, imens andre del er mer voldsom og med mye krigsterror i form av tarmer og oppkuttede kropper. Skuespillerne har også en mengde imponerende navn på rollelisten. Det er alt fra Orson Welles til Martin Sheen. Likevel er skuespillet ganske overspilt, men Alan Arkin klarer å balansere rollen sin langt bedre enn de andre i filmen. Det gjør at filmen lander mer på beina. Men reisen i filmen fra gapskratthumor til dødsens seriøst materiale føles litt rar, men på en måte også bra genial på en overraskende måte. Men på samme måten går filmen fra å være en snål krigskomeide som spøker med alt og alle, til å falle inn i de mer klassiske krigsfilmsporene. Personlig liker jeg begge parter, men det føles litt spenstig å få begge ytterpunkter i en og samme film. Om du liker krigsfilm er dette noe du bør prøve deg på. Filmen er proft laget, selv om den føltes noe spesiell.