Vi befinner oss under andre verdenskrig hos de amerikanske flystyrkene stasjonert i Middelhavet. Vi følger Yossarian, som er en soldat som ikke ønsket å dra i krigen. Han får også dårlige erafringer med krigen og gjør hva som helst for å bli sendt hjem. Yossarin prøver å spille gal, men det virker mot sin hensikt. Det fordi den som sier han er gal, fordi om han hadde vært sinnssyk, ville han ikke ha skjønt det selv. Denne regelen blir kalt regel 22, eller: Catch-22. Det betyr at han må fly 50 bombeflyoppdrag som er det som kreves for å bli sendt hjem, og det tar tid. Men Yossarian gjør sitt ytterste å fly så mye som mulig for å komme raskest mulig hjem. Men så spørst det om krigen virkelig vil gi slipp på ham?

Miniserien baserer seg på Joseph Hellers postmoderne roman fra 1961 om krigens surrealistiske tilstand med mye selvmotsigende byråkrati. Jeg har nylig sett filmen ‘Catch-22’ fra 1970, og nå var det også tur for å se remaken, i form av en miniserie fra 2019, med selveste George Clooney i en av rollene og han har også regi på to av episodene. George Clooney og samarbeidspartner Grant Heslov står bak serien. Undertegnede likte filmen godt med hovedrollen som den eneste som var et normalt menneske. Derfor var jeg spent på hva den oppdaterte miniserien hadde å bidra og komme med i forhold til filmen, og dette klarer å skape en flott miniserie som føles som filmkvalitet nesten hele veien.

Rollefigurene er ganske rare. Alle rundt hovedpersonen ser ut til å være sinnssyke, selv generalene. Skuespiller Christopher Abbott spiller Yossarin med både fortvilelse over det han opplever og samtidig en ro som man må ha for å overleve i et slikt system, der du er den eneste fornuftige. Det betyr at skuespillerne rundt Abbott, spiller ganske karikert. Og i tillegg til Abbott og Clooney, finner vi kjente skuespillere som Hugh Laurie (Dr. House M.D. og Black Adder) og Kyle Chandler (Kjent fra kritikerroste filmer som Manchester by the Sea, King Kong, Carol, Zero Dark Thirty, Operasjon Argo).

Det tar litt tid før miniserien kommer skikkelig igang. Miniserien er ikke fullt så overdreven i starten, men har fremdeles et komisk slør over seg. Likevel føles serien langt mer følsom og mer trist enn den surrealistiske og litt overkarikerte filmen, som var litt mer todelt i formen, med første del som reinspikka tull og komedie og andre del som mer voldsom krigsfilm. Serien varer dobbelt så lenge som filmen. Det gjør at vi får mer tid til å bli kjent med rollefigurene.

Jeg liker at miniserien har en del scener som er hentet fra filmen. Vi snakker selvsagt om den syke scenen da mannen på badebryggen blir kappet i to av en flypropell så blodspruten står. Og det er flere andre scener hentet fra filmen og jo mer du ser, jo flere likheter finner du, selv om film og serie fremstår som veldig annerledes i begynnelsen. Miniserien ser ut til å være bra påkostet og ser veldig proff ut. Liker det sollyse, sommerlige lyse filteret som bildet er flommet over av. Det gjør at serien ser mer innbydende og lys ut, selv om dette beskriver noe så mørkt som krig. Liker tidskoloritten som er gjennomført 1940-talls i alle ledd.

Konklusjon
Liker hvordan miniserien veksler mellom komiske situasjoner på bakken og høydramatisk spenning i luften på bombetokt i luften, der hjelpeløsheten kommer i følge av å være fast i et skranglete lite fly over skyene der mye kan gå galt ettersom man er litt av en skyteskive. Og disse kontrastene er det som gjør serien ytterst severdig. Vi får også se at hovedpersonen befinner seg i en surrealistisk krigssystem der alt blir snudd mot ham. Humoren har en satirisk humorform, men føles ikke supermorsom, selv om serien har sine øyeblikk, og jeg ler en del av all galgenhumoren og galehuspoengene som blir servert til tider. Og jo mer vi nærmer oss slutten, jo mer blir galehuset satt i system.

Jeg vil også tro at miniserien har bredere nedslagskraft enn filmen fra 1970, som føltes langt særere. Serien er derimot ikke særlig nyskapende og føles ikke alt for tidløs. Skuespillet er også meget solid, og da særlig av hovedrolleinnehaver, Christopher Abbott, som danner det stødige midtpunktet i serien. Synes også at serien kommer seg litt utover når vi er kommet mer inn i rollefigurene og det tragiske byråkratiet. Hvis du liker krigsfilmer er dette noe du bør prøve deg på, og miniserien beskriver ting fra en litt ny vinkel enn de mange andre klassiske krigsfilmverkene.