Vi befinner oss på slutten av 1800-tallet under det store gullrushet, der tusenvis av nybyggere kastet seg inn i kampen om gullet og rask rikdom. En landstryker i Chaplins skikkelse er også med på dette gullrushet. Han legger i vei til Alaska der han treffer på den ettersøkte Black Larsen og gullgraveren Big Jim. Sammen befinner de seg etterhvert under samme tak og må kjempe mot ville dyr, kulden og også til slutt hverandre i kampen om å overleve i det ugjestmilde klimaet. Men dette er ikke bare en historie om å forsøke å bli rik, men også en historie om kjærlighet og ellers det å følge drømmen...

Alt begynner med gullfeberen i Alaska. I noen spektakulære snøscener i fjellet med stor folkevandring av gullgravere. Og derfra og inn fortsetter filmen å levere en underholdende og storstilt affære som passer utmerket for filmfans med øyne for komikk og store filmøyeblikk fra en svunnen tid i filmhistorien der mesterne fikk boltre seg med alt de hadde å komme med av gode ideer og filmene ble til med en god porsjon kreativitet og stor kjærlighet.

Jeg er stor fan av Chaplin og hans spillefilmer. Og denne filmen har lenge vært en av mine absolutte favoritter av Chaplins filmer. Jeg ler høyt av det meste av komikken i filmen. Chaplin har en veldig god timing på den fysiske komikken i filmen som passer utmerket til en stumfilm av dette slaget. Og jeg var så heldig å se filmen med Chaplin som forteller istedet for tekster mellom scenene, og det gjorde filmen langt lettere å fortære uten all lesingen. Men har sett stumfilmversjonen en gang før ved en tidligere anledning og det var den som fikk meg hektet på Chaplin.

Regien er ved Charles Chaplin, selv. Filmen er utrolig stødig filmet og er umåtelig klassisk i fremtoningen til en hver tid. Chaplin er et komisk skue i front for filmen der han kommer vaggende avgårde. Det er utrolig mange kule scener i filmen som kommer på løpende bånd. Det er alt fra bjørnen i fjellsidene i begynnelsen som kommer etter Chaplin til huset på kanten av stupet som er svært spektakulært i filmen. Det er også morsomt med spising av en støvel i mangel på mat. Også den fantasifulle scenen der Chaplin danser med to rundstykker er også svært minneverdig.

Det er imponerende å se at filmen fremstår så flott i bildet i en film som kom ut i 1925. Chaplin spiller utrolig bra og gir oss en imponerende tolkning av den stakkarslige landstrykeren med politisk ukorrekt bart. Han klarer å få oss tittere til å føle med og bry oss om den positive karen som har stor uttrykk og mimikk i både kropp og fjes. Og sammen med all komikken i filmen gjør dette totalopplevelsen til en både storstilt og klassisk ‘feelgood’-opplevelse med en av de største pionerene i filmhistorien som regissør.

Konklusjon
Dette fikk meg virkelig til å få opp humøret som en av de beste komediene for sin tid. Med andre ord er dette en skikkelig klassiker av de sjeldne. Det gjør at Chaplin fremdeles har mye å gi, også til nye generasjoner av filmtittere som verdsetter film som både kunst og underholdning. Det er noe ekstra med disse eldre klassikerne fra filmens barndom. De viser virkelig hvilke muligheter det ligger i filmmediet på en helt annen måte enn i dag med allverdens effekter. Derfor kan jeg ikke annet enn å gi full pott for filmen som stadig underholder snart 100 år etter at den ble laget. Dette er Chaplin på sitt beste!