Samurai-krigeren Ogami Itto får sin kone blir drept av ninjaer fra egen shogun. Han flykter sammen med sin 4-årige sønn så de begge berger livet. Da tar han navnet Lone Wolf og tar med sin sønn ut på et hevntokt for å ødelegge sin egen Shogun. Til slutt står Lone Wolf overfor de tre mest fryktinngytende morderne i Japan. Det er duket for litt av et oppgjør med hevnen som utgangspunkt...

Dette er en sammenklippet versjon av en rekke japanske samuraifilmer fra 1970-tallet som var basert på mangaserien ‘Lone Wolf and Cub’. Filmen er også dubbet til engelsk og har en fortellerstemme som innleder filmen. Dubben er også ganske latterlig i seg selv føles nesten som en slags versjon av Steve Oedekerks Kung Pow-film fra 2002 til tider, bare ment mer seriøs. Filmen har åpenbart en film som har vært inspirasjon for første Kill Bill-filmene. Filmen har fått relativt gode kritikker, men er samtidig lite omtalt av filmanmeldere i store medier.

Filmen er blant de mest kjente filmer fra Japan og er kjent for sine blodige og voldelige scener. Volden ble vurdert som så grov at den ble forbudt i flere land. Filmen ble vurdert forbudt for visning på kino av filmkontrollen i 1982 og ble dratt inn i videovolds-debatten som raste i Norge på denne tiden. Den beskrives som en veldig voldelig actionfilm. Du får mye vold i filmen. Sverdet som kløyver hodeskallen er det første møtet med actionen i filmen. Her blir nærmest alle lemmer kuttet av. Det er alt fra hoder, armer føtter, ører, fingre med mer. Når armer kappes av står blodspruten ut av såret som en fontene. Og ellers er det mye blod og action i filmen. Alt blir utført på sykt blodig vis med et blod som ser litt fake ut.

Dette er en svært underholdende film som kanskje føles best om man er i et større lag der man er vant til litt over the top, brutal action og da sitter sikkert latteren løst også. Det er moro når samuraifaren kommer trillende på sønnen i en simpel trebarnevogn. Filmen er best når den viser seg på sitt mest brutale. En av våpnene minner om Wolverine sitt. Synes filmen er litt ufrivillig morsom, veldig cheesy og ganske over the top. Latteren til samuraidamen er helt 'hilarious'.

Filmen er regissert av Robert Houston. Tomisaburo Wakayama spiller hovedrollen på passende vis. Selve fotoarbeidet er ganske greit gjennomført, men det er ikke det som gjør filmen best. Det er det all sjarmen og den morsomme fremtoningen av dette ‘snåle’ produktet. En del av scenografien og bildekomposisjonene er ganske bra i filmen. Spesielt likte jeg scenen der vi ser et japansk reisefølge ute i ørkenen i sanddynene. Musikken er laget på en synth og minner tidvis om det du kan finne i noen dataspill fra 1990-tallet.

Konklusjon
Filmen føles ganske godt satt sammen og alt har en bra rød tråd. Men til tross for at dette er ganske latterlig så synes jeg ikke filmen er like god hele veien. Det er noen dødpunkter i filmen og jeg etterlyser litt mer driv. Men de store fightene er ganske kule og tidvis er dette meget underholdende. Stråhattene er også ganske kule og går igjen i filmen. Slutten er dog ganske typisk og latterlig enkel, men gjør jobben sin. Liker den artige sjarmen i filmen, som får dette til å lyse litt av cheese og kultfilmstorhet.