---

Ingress:

Vi befinner oss på sommeren 1952 på den italienske øya Capri. Der er Pablo Neruda i eksil etter flukten fra Chile, tre år tidligere. Der møter han den ivrige, lokale postmannen, Mario, som bringer posten til Neruda hver dag. Det vokser frem et varmt vennskap mellom den enkle postmannen og den store chilenske poeten. Og når Mario forelsker seg i vakre Beatrice, føler han at han trenger assistanse. Neruda lærer Mario opp i å bruke metaforer i sine brev til Beatrice. Og selv om Mario ikke blir noen stor profet, så prøver han å skrive til Beatrice for å nå Beatrices hjerte...

Anmeldelse:

Filmen er basert på Antonio Skármetas bok, ‘Postmannen og Pablo Neruda’ fra 1985. Alt åpner med vakker og stemningsskapende trekkspillmusikk i det en mann åpner et brev på sengekanten. Det er Mario vi ser. Han er en enkel sjel, men skiller seg fra de andre mennene på øyen. Han er mer følsom og vil ikke bli fisker som de andre mennene. Det er moro og rørende med den svært så sjenerte Mario som stotrer og er fåmeldt når han møter sin store kjærlighet. Digger blant annet scenen når Mario møter Beatrices øyne første gang over et slag med fotballspill som han taper stort i. Det er en scene der det ikke blir sagt et eneste ord, men vi skjønner likevel lett hva som skjer, han blir forelsket.

Regien er ved Michael Radford, kjent før dette fra filmen ‘1984’ basert på George Orwells roman. Radford ble nominert til Oscar for sin innsats på både manus og regi. Men før det ble filmen en stor publikumsvinner verden over. Liker hvordan filmen beskriver både vennskap og kjærlighet på en rørende og vakker måte. Det blir også formidlet alt det som ligger i poesien bak vakre ord. Men resten av fotoet i filmen er også meget patent utført med utsøkte bilder som forener naturen på den vakre øyen med folk i bildet og binder det hele sammen på en utmerket måte.

Postmannen blir spilt solid av Massimo Troisi som spiller Mario på en overbevisende og menneskelig måte. Troisi utsatte faktisk en hjerteoperasjon for å spille i filmen, men tapte dessverre kampen mot hjertet og døde bare tolv timer etter sin siste scene i filmen. Det måtte brukes stand inn i noen manglende scener. Troisi leverte en innsats han ble belønnet med en Oscarnominasjon for i 1996 da filmen ble nominert til hele fem priser og dro hjem en statuett for den magiske filmmusikken, som fanger øyidyllen i Italia på en meget sjarmfull måte fremført av samspillet mellom trekkspill og fløytemuskkk. Også Philippe Noiret spiller solid som Pablo Neruda. Som filmens tredje anker får vi den vakre, lokale Beatrice, spilt av Maria Grazia Cucinotta.

Konklusjon
Liker hvordan den sjenerte Mario blomstrer etter vennskapet med poeten. Han lærer å bite mer fra seg og overrasker med å ikke være like tafatt som man først forventer. Postmannen er en gjennomført vakker, herlig og fin film som grep meg å se. Den har mange små og store øyeblikk og regien er utmerket sydd sammen for å engasjere maksimalt. Skjønner at dette ble en publikumsvinner, og ikke bare på grunn av kjærlighetshistorien, men mer på grunn av hele pakken. Slutten er også ganske passende klassisk og rørende. Det gjør dette til en solid film jeg lett anbefaler videre til deg som ikke har sett denne perlen av en film som det er ganske underholdende og lett å bli glad i.