Vi følger guttejenta Jess. Hun er andregenerasjons innvandrer i England. Hun elsker å spille fotball og det store idolet er David Beckham på Manchester United. Jess har ikke spilt på lag men spiller ofte med gutta i parken og hun er langt i fra noen sinke på fotballbanen der hun dribler fletta av guttene. Der blir hun oppdaget av Jules, en jevnaldrende jente som spiller på det lokale kvinnelaget. Jess og Jules blir gode venner og de utvikler et sammensatt angrep som gjør dem til et komplett angrep i fotball. Moren og faren fortviler dog over datterens gutteaktige interesser. De vil heller at Jess finner seg en kjekk mann og blir et bra koneemne. Så gjenstår det å se hva som vinner av hennes familiekultur eller fotballen som hun egentlig har aller kjærest...

I dag er jentefotballen blitt mer akseptert med store stjerner som Ada Hegerberg som vant gullballen. Men da denne filmen kom var jentefotball svært lite ansett og bare i USA var jenteprofffotballen en suksess. Men selv om fotballen er passe viktig i filmen, så er ikke dette en typisk film som bare favner for de unge. Liker at filmen er ganske ‘feel good’, så gjør at filmen føles ganske artig å se og bra underholdende.

Og selv om hovedrollen spilles av Parminder Nagra, som viser en del filmtekke som den indiske jenta Jess, så er det Keira Nightley som man husker best i ettertid. Det fordi dette er Nightley gjennombruddsfilm, før hun siden ble et navn på alles lepper og et velkjent fjes i filmer som Pirates of the Caribbean, The Imitation Game, Love Actually og Stolthet og fordom. Nightley spiller en viktig birolle som Jess sin fotballvenninne, og denne rollen nailer hun som filmens store sjarmbombe.

Dette er et forsøk på en en Billy Elliot-film med sporten fotball istedenfor ballett, men samtidig har filmen også en touch av samme typen humor som en annen ‘kulturfilm’ i ‘Mitt store fete greske bryllup’. Liker den friske jenta som spiller fotball selv om nesten ingen andre gjør det, og særlig ikke fra hennes kultur. Alt har mye sjarme og er herlig sydd sammen. Det blir også litt Bollywood-vibber over filmen til tider, selv om dette er en britisk produksjon. Skjønner dette er gjort for å krydre inntrykket. Men filmen har mer sjarme og hjerte enn at den er direkte morsom. Men filmens største humortriumfkort er alle missforståelsene som kommer på løpende bånd.

Filmen er laget av den kvinnelige regissøren Gurinder Chada. Hun har høstet mange priser for sine dokumentarer for BBC. Og dette er ingen dårlig film, men jeg har en del ankepunkter mot det jeg får. Synes filmen er best på å skildre det menneskelige, imens fotballen ikke særlig er særlig overbevisende. Det fordi den rett og slett er klippet i hjel fordi filmskaperne åpenbart skal skjule at skuespillerne ikke kan spille fotball. Selv ikke skruingen ‘som Beckham’ er en overbevisende nok scene. Da er faktisk vår egen United-film med Håvard Lilleheie bedre på alle måter på å formidle fotballen, også frisparket med skru.

Konklusjon
Men selv om jeg likte mye av det filmen gav meg, så sliter den litt med at den er lett gjennomskuelig og enkelt bygget opp som en typisk sportsfilm. Men likevel føles filmen ganske grei å se og skaper noen engasjerende øyeblikk likevel. Og så har filmen en liten dose kjærlighet i seg, men det er feel good som står i fokus. Synes filmen har mye bra ved seg, men klarer ikke helt å engasjere meg like godt som jeg hadde forventet.

Reint filmteknisk er dette ingen mesterverk, og kunne dette vært langt bedre. Likevel vil jeg tro at filmen nok vil føles ganske grei for folk flest. For undertegnedes del, så synes jeg humoren kunne vært mer synlig med flere poenger og mer herlige situasjoner. Men det som trekker mest ned er hvordan filmen er lagt opp. Den blir rett og slett for standard i oppbygning, og det gjør at jeg trekkes noe ut, da det er fint lite overraskelser i filmen.