( + )

Hans navn er Taj og den legendariske Van Wilder var hans mentor. Wilders lærdom gjorde Taj til kongen på Coolidge College. Van Wilder var den mest populære karen på skolen, men det var bare det at han hadde gått på skolen i 7 år uten en grad. Det gjorde at far kuttet pengestrømmen, som gjorde at Wilder begynte å fikse fester for studenter for å tjene penger. Vi følger Taj i det han entrer Englands respekterte og fisefine Camden University. Opptaket til høgskolen viser seg imidlertid å være svindel, og han ender opp som assistentlærer ved høyskolen. Nå er Taj på egenhånd og han bestemmer seg for å hjelpe de andre studentene til å slippe løs sin indre Van Wilder...

Jeg så første Van Wilder-film for et par år siden og den likte jeg greit. Lite visste jeg da om at det fantes en oppfølger der ute. Og selv om jeg ikke hadde troen på den, så måtte jeg se den da jeg lånte den hos en venninne. Men det åpenbarte seg raskt at filmen ikke hadde samme kvalitet som første film. Til det er den mye mindre gjennomført og langt i fra like morsom og med samme sjarmen og det er også langt mindre gøyal handling.

Det første jeg merker er at Ryan Reynolds ikke er med i oppfølgeren og hans rollefigur er også borte fra filmen. Det vil si det snakkes om han og det er det. Denne gangen er det hans elev som får tid i spotliten i Taj, spilt av Kal Penn, kjent fra Harold & Kumar Go to White Castle. Han er passe artig i denne rollen, men filmen som sådan er ikke stort å skryte over. Vi ser at hovedpersonen oppnår mye, men likevel tror jeg ikke helt på alt han gjør og hvordan han fremstår. Der var jeg mye mer overbevist over Ryan Reynolds i først film. Men heldigvis kommer Penns sjarme mer til sin rett jo mer man kommer inn i filmen, og det redder stumpene.

Filmen er ganske rølpete og begynner med at Taj sitter på flyet og en dame liker chillisausen hans. Det vil si hun blir helt vill etter den at hun blir med på flydoen. Han putter chillisaus på hele kroppen og begynner å kysse ham på kroppen og tar av seg skjorta og resten får vi ikke se. Humoren er veldig enkel og går ofte ned i underbuksen og du får også se noen bare bryster ved noen anledninger, uten at jeg synes det gir så mye tilbake til filmen annet enn å virke rølpete. Synes fektescenen mellom Taj og baben i filmen er noe av de beste scenene i filmen og det er fordi humoren ikke går for langt i scenen og holder seg litt mer uskyldig. Liker også veldig godt det feminine med den scenen.

Filmen er langt unna like gjennomført rølpete som første film, som hadde mer partyfaktor over det hele. Liker ikke all ‘ligge’-fokuset, men kanskje ungdommer er veldig opptatt av slikt? Men til tross for alt rølpen i filmen er det også noen moralske poenger som at det er ikke bygningen som teller, det er folka på innsiden. Det hele er innimellom litt nedtonet og vi får også se hva som skjer mellom filmens helt Taj og hans kjærlighetsprosjekt som får ham til å streve etter å bli en bedre person. Det er også gøy å se hvordan Taj klarer å få sitt lag med det som ser ut som noen utskudd og ‘tapere’ til å virkelig blomstre og føle at de betyr noe for fellesskapet.

Konklusjon
Som film var dette ikke helt det store. Det hele følger derimot oppskriften fra første film til punkt og prikke. Kanskje litt for mye til tider, men filmen klarer å gjennomføre på et vis. Det hele blir veldig typisk en komedieoppfølger av en film som ikke er regnet for skikkelig klassiker innen for sin sjanger heller. Og Van the Man 2 også faller for å inneholde den alt for oppbrukte konkurranseoppskriften som ofte er i komedier for å fylle skjermtid, så gjennomskuer man litt for raskt hva som skjer. Og det at filmen er så tvers igjennom gjennomsiktig trekker jeg også litt for.

Filmen har heldigvis sine små stunder der den klarer å underholde noe og det er mest Kal Penns fortjeneste, som er overlegen de andre skuespillerne i å levere komisk timing. Derfor får filmen en sterk toer på terningen fra meg, fordi dette føles litt under par for en komedie, men samtidig ikke så dårlig at jeg føler filmen bommer totalt. Liker at filmen har noen mer herlige poenger også som ikke er så banal som du kanskje forventer. Og selv om ikke filmen fikk meg til å le direkte, så drar jeg på smilebåndet over noe underveis, og det er ikke verst bare det.