---

Ingress:

Mellom 1945 og 1962 utførte USA 331 atmosfæriske atomprøvesprengninger. Staten benekter fortsatt de genetiske virkningene det radioaktive nedfallet fikk. Vi følger en stor familie med en hel bøling på tur med campingbilen sin. Men etter at de tar noe de tror er snarvei og da de får problemer med bilen, er de stuck i et øde ørkenlandskap i New Mexico, der det viser seg at de ikke er alene. Det lusker nemlig noen skumle folk i åsene og det gjør at familien på campingtur, må kjempe for livet mer enn å feriere..

Anmeldelse:

Dette er en remake av Wes Cravens kultfilmklassiker fra 1977 med samme tittel. Jeg lurte litt på om remaken klarte å skape det samme kule uttrykket og det synes jeg remaken virkelig får til. Den er om mulig enda råere enn originalen og har en del forstyrrende bilder i starten som forklarer litt mer av det som virkelig foregår. Liker litt av det denne oppdaterte skrekkfilmen gir meg.

Filmen er regissert av Alexandre Aja, kjent for en rekke skrekkfilmer som ‘Haute Tension’ 2003, ‘Crawl’ 2019, ‘Piranha 3D’ 2010 og ‘Horns’ 2013. Igjen har han laget en skrekkfilm for skrekkfilmfans. Med andre ord er et bare å glemme Oscarnykker, for dette er pur underholdning. Men filmen har mye å skilte med og har også Wes Craven med som produsent. Og dette er virkelig klart å skape en oppdatert versjon av Cravens lavbudsjettsfilm fra 1977, på en meget verdig måte som også vil glede nye generasjoner med skrekkfrelste.

Skuespillet er omtrent like Hillbilly som i 1977-versjonen, men skuespillerne serverer deg skrekken slik du forventer av en slik film. Det jeg lurt mest på med skuespillet var hvordan de skulle erstatte den store attraksjonen fra originalen, nemlig Michael Berryman. Men der har Aja jammen meg noen triks i ermet der også med sminkeeffekter som fungerer utmerket. Og de andre skapningene ser også bra sminket ut som skaper en ganske helhetlig vanskapt miljø.

Jeg likte godt originalen, men dette er en del mer hakk ‘realistisk’, om man kan kalle en slik film for det. Liker atmosfæren i filmen som fra første stund setter stemningen i denne psykologiske thrillerer. Vi skjønner også raskt hvor dette vil ta veien, men reisen dit er likevel ganske kul. Musikken er med på å definere filmen med alt fra rockemusikk til mer typisk skrekktema og også noen toner fra Carpenters musikk, selv om dette ikke er synthbasert og går sine helt egne veier.

Det golde ørkenlandskapet er til og med enda flottere og mer troverdig enn i originalen. Filmen tar seg også god tid til å bygge opp mot det som skal komme, det føltes fett å få en film som ikke bare er action satt etterhverandre, som det er mye av nå for tiden. Mye av dette viser den sjarmen eldre filmer hadde en del av fra de gode gamle dager. Og det er verdt å vente på at filmen tar skikkelig av, for det gjør den virkelig, bare man klarer å vente på moro.

Konklusjon
Noe av actionen er veldig voldelig og voldsomt, og det gjør at denne filmen fungerer godt for horrorfans. Liker det visuelle preget på filmen, som ser veldig bra ut og er herlig usminket i uttrykket. Det er mye forseggjort fotoarbeid med små detaljer som er med på å sprite opp inntrykket som at en liten skorpion løper over steinen i sollyset ved piggtrådhjæret. Og det er også mye som gjør at man kjenner igjen scener fra originalen og det den hadde å by på.

Og selv om jeg setter stor pris på originalen, er dette en meget god remake som raffinerer underholdningen og skrekken som 1977-versjonen gav oss. Med andre ord tror jeg produsent, Wes Craven, var stolt over å være med på å skape nyversjonen med større budsjett og mye mer oppdatert tegneserievold for voksne. Og der filmen er absolutt best er den siste halvtimen der ting er meget intenst og man føler man virkelig får valuta for horroren man har venta på.