( - )

Jamie Lowell er bekymret for sin bestemor som bor i Omaha i Nebraska. Jamie drar på besøk for å finne ut hvorfor bestemoren ikke tar telefonen. Nå hun kommer frem finner hun ut at det er noe som ikke stemmer rundt leilighetskomplekset nær maisåkeren. Hun finner etterhvert ut at det bor en mystisk og ond høyere makt i maisåkeren. Og denne gjør tilværelsen livsfarlig for alle beboerne i leilighetshuset....

Alt begynner med et mareritt fra en eldre dame om at maisåkeren brenner og at en ånd er gjemt der. Den gamle damen våkner og kommer seg ut og skriker: ‘Hvor er du?’. Like etter får vi se at en ung pen dame ankommer huset ved maisåkeren i en taxi med en sjåfør som ligner på en yngre versjon av Biffen i Olsenbanden. Hun oppdager noen skremmende barn i heisen. Og etterhvert kommer hun seg opp i leiligheten til hennes bestemor. Men der er det ingen hjemme...

Den sjette oppfølgeren om maisbarna er en film jeg ikke hadde noen forventninger til. Det fordi de foregående filmene i serien har vært mer eller mindre begredelige etter første film. Den syvende filmen er løst basert på en novelle av Stephen King. Og vi får senere vist hva som skjedde med bestemoren til hovedpersonen. Filmen begynner veldig rolig, men så begynner skrekken mer og mer å åpenbare seg, om dog ikke slik jeg hadde forventet. Det er en del overnaturlig vri på filmen og skrekken også.

Dette forsøker å skape creepy stemning med skumle barn i fokus, men selv om en del scener og skrekkmomenter er inne på noe, blir dette aldri toppskrekk på noe vis. Filmen har noen scener med spindelvev, en del mørke, skygger og annet som skal være skummelt i tillegg til barna. Musikken er også litt simpel mystisk spenningsmusikk, men med noe skrekkelementer også og med et lydbilde med barnelatter og andre barnelyder i bakgrunnen. Det er også mange jumpscares i filmen som ikke burde vært med da de bare er lureskrekkscener med folk som dukker opp og viser seg å være helt ufarlige.

Regissør Guy Magar har regissert Matt LeBlanc i ‘Lookin' Italian’ i 1998, som sin kanskje mest kjente film, utenom serien noen episoder av ‘Den fremmede’ som gikk sin seiersgang på TV2 på midten av 1990-tallet. Og dette er nok ikke Magars beste verk, selv om han viser at han har noe i seg som regissør på noe av de visuelle triksene. Dessverre har filmen for dårlig manus, er for lite intens og har for mye av det typiske som du har sett tusen ganger fra før av.

Skuespillet er det heller ikke mye hold i. ‘Children of the Corn 7’ har nærmest ingen kjente skuespillere på menyen utenom Michael Ironside som er med i en birolle. Han er bedre kjent for filmer som The Machinist, Scanners og Total Recall. Men her spiller han en sortkledd predikant. Claudette Mink i hovedrollen klarer ikke tilføre filmen noe i det heletatt, og det samme kan sies om barna i filmen som spiller alt for dårlig til å holde illusjonen om noe nifst.

Konklusjon
Liker ikke helt hvordan filmen fremstår i forhold til de fleste filmene om maisbarna. Dette går forsåvidt på det samme konseptet og viser et nytt sted der en maisånd går amok og påvirker barn. Men jeg likte ikke helt at ting fremstår så markant annerledes fra de foregående filmene. Det er jo forsåvidt geit at filmskaperne forsøker seg på noe nytt, men jeg likte ikke helt det jeg fikk i Children of the Corn 7. Men heldigvis er ikke filmen direkte kjedelig tvers igjennom som den forrige filmen var. Dette har i det minste noen skrekkscener fordelt utover i filmen, selv om de ikke er av beste sort og veldig generiske og mange av dem er mer latterlige enn spooky. Med andre ord er dette en nødløsning som nok vil fenge noen av fansen som ikke kan få nok av maisånder og barn som skal virke skumle. Mot slutten får du også litt mer omenaktige tilstander.