Du får en bittersøt historie om en kunstner som må gi seg og la en ny generasjon ta over hans plass i rampelyset. Filmen begynner med de rørende ordene: ‘Rampelysets glamour som alderen må forlate for ungdommen’. Du får en historie om en ballerina og en klovn. Alt begynner i London, en sen ettermiddag, sommeren 1914. Da redder Calvero en forstyrret ballerina fra å ta selvmord. Og det fører til at han veileder henne til suksess...

Charles Chaplin har preget filmhistorien med sine filmer og denne gangen har han laget en film som hyllest til en svunnen epokes underholdning innen britisk kabaretliv. Chaplin spiller som vanlig hovedrollen, her som Calvero. Men denne gangen er ikke den typiske Landstrykerfiguren som vi er vant med å se Chaplin som med, bare i form av en plakat på rommet til Calvero. Og ingen er bedre enn å spille i filmen enn Chaplin selv som selv var ung og lovende i 1914, når dette skal ta plass. Og Calvero drømmer ofte om sin storhetstid på scenen.

Skuespillet er lovende i filmen. Chaplin har hvitt hår og er merkbart eldre i filmen. Han starter som en forfyllet person som greier å redde den nevnte jenta fra selvmord. Og det er Claire Bloom som spiller den vakre unge ballerinaen på en grei måte. Vi får også se en annen stor stjerne filmen når Buster Keaton dukker opp i en av birollene i filmen. Og det er utrolig kult i seg selv å få de to store stumfilmstjernene til å spille mot hvernadre i en og samme film. Det blir noe både vemodig og storstilt over dette rollegalleriet. Keaton er også en av undertegnedes største favoritter fra filmens barndom.

Filmen er ypperlig laget i sort/hvitt som passer perfekt til tiden dette skal omhandle. Som vanlig holder filmen høy kvalitet når Chaplin lager den. Chaplin har en veldig stor tilstedeværelse på lerretet og spiller underholderen med stor innlevelse. Det gjør filmen både engasjerende og kul å se på. Filmen er ikke så veldig morsom, men bra underholdende likevel. Fotoet er ypperlig gjennomført i god Chaplinånd. Det vil si mye stillestående bilder på stativ der det er karakterene i bildet som står for underholdningen ikke selve fortellerformen. Bildet er også bra lyst og med mye detaljer i det du får se. Det hele føles også ganske klassisk, selv om jeg må si at Chaplins filmer fra stumfilmtiden har større sjarme enn dette. Men musikken, som er skrevet av tusenkunstneren Charles Chaplin selv, er virkelig en vinner og noe filmen ble kronet med Oscar for.

Konklusjon
Filmen har mange fine øyeblikk og måten filmen gir sin hyllest til den svunnende tiden der kabaret var stort, er tidvis ganske rørende. Du får også noen morsomme øyeblikk innimellom og dette elementet med en aldrende stjerne som deler av sin erfaring og trener opp en ny generasjon er ytterst engasjerende å oppleve. Tror mange kan relatere seg til det som skjer i filmen, også selv om man ikke har vært kabaretstjerne, fordi dette kan draes paralleller til andre bransjer der gamle og unge ferdes. Med andre ord har Chaplin laget en bra helhetlig og klassisk film som har mye for seg. Den er kanskje noe lang, om jeg skal trekke for noe, men det er bare flisespikkeri i bedømmingen. Det er også en veldig rørende og vakker ende på det hele som krydrer inntrykket.