( - )

Vi skal til et område i ørkenen i New Mexico på midten av 2000-tallet. To år tidligere enn handlingen tar plass her, kjørte en familie over ørkenen, men tok av på feil sted. De kom da til et militært område kalt sektor 16. Innen morgengry var halve familien blitt slaktet. I løpet av de neste ukene utførte militæret ‘search and destroy’-oppdrag i hele området. Av ukjente grunner ble det nylig beordret installering av elektronisk overvåkning i fjellområdet. Det var nesten på plass da ting begynner å gå galt og de mister datastrømmen og personell begynner å forsvinne sammen med utstyret. Det er duket for nok et oppgjør når freakene gjør opprør mot militæret stasjonert i åsområdet...

Etter nylig å ha sett første remake av ‘The Hills Have Eyes’, var tiden kommet for å se oppfølgeren. Jeg hadde ikke store forhåpninger til første film, men den overrasket stort. Derfor var jeg svært på om oppfølgeren ville følge opp suksessen. Men kan trøste deg med at den i alle fall ikke kan bli verre enn Wes Cravens oppfølger fra 1985, som nærmest bare var reint søppel. Og som en ekstra motivasjonsfaktor har også Wes Craven vært med på manus i denne oppfølgeren fra The Hills Have Eyes fra 2006, og det er stor sjanse for at han lykkes bedre enn i 1985 som hadde et makkverk av et manus.

Filmen åpner med at en jente fra første film ligger fastspent i en seng og skriker i det hun føder et missfoster av en baby før hun blir slått hardt i ansiktet med en slegge etter fødselen. Med andre ord begynner dette langt blodigere enn første film. Men også der stopper linken med første films gode rollefigurer. Deretter går man til militæret nesten er ferdig med utplassering av overvåkning. Og der får vi blant annet oppleve terroren til freakene som resulterer i flere døde og blant annet at vi får se tarmer av en mann kuttet i to. Videre i filmen vi militært personell, der vi skal bli kjent med noen rollefigurer, samt området og vi får en forklaring på hva som egentlig foregår.

Første film fra 2006 hadde mer forskeggjorte tagninger med masse kule små skrekkdetaljer i bildet. Dette er mye mer rett frem og det merkes at vi har med ny og langt simplere filmregissør å gjøre i Martin Weisz. Og det er ikke bare det at filmen ser mindre innbydende ut, den er også tammere på de fleste andre måter også. Men filmen er ikke direkte dårlig, bare litt uengasjerende og har ikke det samme drivet og grunnstemningen som første film hadde. Filmen er ganske ulik første film i oppbygging, struktur og action også. Denne gangen er det langt flere rollefigurer å ta av, noe som resulterer i at det blir tatt av dage folk over en lav sko hele veien. Det vil si utenom alle kvinner som heller blir holdt i live for å reprodusere de muterte.

Det blir en del jumpscares av folk som aner fred og ingen fare og blir plutselig angrepet. Det hjelper heller ikke på at alle de militære rollefigurene er så typiske og klisjemessig utformet at du aldri føler at du bygger opp en tilknytning til noen av dem. De blir bare rollefigurer som stort sett skal dø en etter en. Likevel heier man dog på de militære, fordi de muterte folka er så fæle og dermed fortjener å få sin egen medisin. Plottet i filmen er også meget tynt og det hele fungerer mest som drap satt i rekkefølge i en situasjon i fjellene som var ute av sekken allerede i første film. Filmeffektene er dog ganske greie, men det er ikke dem man ser en film alene for.

Konklusjon
Det er en varme i det skarpe bildet og med medfølgende kult lydbilde, men filmen føles ganske kjølig i gjennomføringen. Det fordi filmen ikke har så mye engasjement å følge heller enn at dette føles som gjennomført skrekk. Heldigvis føles filmen lang mer vellykket enn 1985-versjonen, og har også en ganske avvikende handling enn den. Men de papirtynne rollefigurene ødelegger mye av inntrykket og gjør oss mer eller mindre likegyldig til det de opplever.

Filmen er bare voldsom, men ikke særlig skummel og det er veldig mye repetisjon i det som skjer i det en etter en av soldatene blir drept. Med andre ord er dette mer en splatterfilm enn første omgang som hadde mer en total skrekkpakke med solid atmosfære. Oppfølgeren føles også alt for typisk slik du har sett en god del av fra før av. Dette minner en del om de lignende Descent-filmene, som det er en del ligende scener til også.

Men selv om filmen har sine åpenbare svakheter er det nok kvalitet i lyd og bilde til at filmen fungerer på et vis og sikkert vil føles litt underholdende for det rette publikummet. Filmen er med andre ord ikke direkte dårlig, den er bare veldig midt på treet i det meget oppgåtte skrekkfilmlandskapet som vi har blitt kjent med de siste tiårene. Det gjør at jeg ruller en forsiktig treer på terningen for en film som var veldig annerledes enn jeg hadde forventet, men likevel ikke helt min kopp med te.