Historien sentreres rundt en mann ved navn Franz som møter den unge kvinnen Odile i en engelskspråklig klasseundervisning. Odile forteller Franz om en stor pengesum som befinner seg i villaen der hun bor sammen med sin tante og Mr. Stolz, i en forstad til Paris. Franz forteller vennen Arthur om pengene og de legger en plan for å stjele dem. Franz og Arthur drar til engelskklassen, der Arthur flørter med Odile og spør henne om pengene. Odile drar hjem og lokaliserer pengene på Stolz sitt rom. Da starter kampen om kuppet for å stjele pengene, som viser seg å ikke være like enkelt som de hadde sett for seg med mye klabb, babb og kjærlighet involvert. Ting blir ikke som de hadde planlagt for noen parter...

Filmen er en tilpasning av romanen Fools 'Gold fra 1958 av den amerikanske forfatteren Dolores Hitchens og er regissert av den viden kjente franskmannen Jean-Luc Godard. Alt ble filmet på 25 dager og blir beskrevet av regissøren selv som ‘Alice in Wonderland møter Franz Kafka’. Det er dog ikke mye driv i filmen, men den flyter avgårde på et snedig vis likevel. Alt er meget kunstnerisk lagt opp med mye utradisjonelle filmkonvensjoner som det pleier å være i Godards filmer. Fotoet er meget lyst utført i sort/hvitt. Kameraet er både håndholdt og på stativ og leker seg rundt på settene. Scenene er ofte litt snåle med snodig fokus på eksempelvis høytlesning fra en lærer imens mye skjer i klasserommet ellers.

Rollefigurene er interessante, men det er Anna Karina som gjør filmen for min del. Hun har et så gjennomført sjarme i utføringen av rollen sin. Introduksjonen av Odile er genial. Hun blir først snakket om, så introdusert huset til og vi ser henne på lang avstand helt til vi ser den herlige sjarmen hennes i klasserommet, før vi gradvis blir mer og mer introdusert for den vakre unge kvinnen. Alt bygger opp mot den geniale og spesielle dansescenen som tar kaken med drivende god R&B-musikk og med stillhet til tider. En scene som skal ha vært inspirasjon for den legendariske dansescenen mellom Uma Thurman og John Travolta skapt av selveste Quentin Tarantino i hans mesterverk Pulp Fiction fra 1994.

Ellers er det mye snacks i fortellerteknikken. Med mange flotte scener som føles storstilt å hvile øynene på blandet med mye rart som overrasker deg og får deg interessert i det som skjer. Digger blant annet når fortelleren henvender seg til eventuelt nye seere rundt syv minutter inn i filmen og kommer med oppsummeringer av det som foregår. Historien er også litt leken i seg selv med ranerne som stadig plaprer til flere og flere om deres bedrifter.

Lydbruken er spesiell i filmen. I starten når de kjører i sportsbilen høres kun den fremhevede støyen av bilen imens de snakker i bilen. Og det er generelt mye fokus på bakgrunnsstøy i lyden med heftig mye fokus på trafikkstøy imens folk snakker, også inne, men også annen støy fra håndtverkere og dyr og diverse andre lydkilder. Filmen bruker også total stillhet som virkemiddel også før det brått kommer tale igjen.

Musikken er også et kapittel for seg. I starten av introtektene har filmen en veldig lystig ‘tullefilmmusikk’ rein Olsenbandenstil, før det klippes brått til trafikken i en fransk storby på 1960-tallet. Og etter en stund følger vi en snerten sportsbil i det musikken skifter over til litt symfoniorkesterjazzete. Musikken går og kommer svært brått i filmen på en underlig måte du knapt ser i andre filmer. Det musikalske går i litt forskjellige sjangere men mye jazz og annen munter musikk.

Konklusjon
Dette er en gangsterfilm noe utenom det vanlige. Den er dog ikke så spennende, men det den ikke har av action og spenning tar den igjen på eleganse og sjarm. Det er også en Godard som kan passe for et litt bredere publikum i og med at den er mer spenstig i formen og følger et mer helhetlig plott. Liker godt hvordan dette utvikler seg og slutten er ganske leken og lett, men flott utført på klassisk vis. Alt er mesterlig innpakket i en Godard-film det er lett å omfavne. Jeg ruller lett en femmer for denne spenstige filmen med flere gode, scener med dansescenen som den store krumtappen, sammen med alt det ukonvensjonelle filmgodteriet som Godard er viden kjent for.