---

Ingress:
Clyde Shelton er en ingeniør som en dag plutselig får livet sitt ødelagt da to innbruddstyver brutalt myrder hans kone og datter foran øynene på ham. Tyvene blir snar tatt av politiet og stilt for retten. Påtalemakten, med statsadvokat Nick Rice (Jamie Foxx) i spissen, gjør en avtale med en av morderne mot at han får en lavere straff. I raseri og vantro begynner Shelton å planlegge sin egen hevn, ikke bare overfor morderen som ble løslatt, men over hele rettsapparatet som sviktet ham når han trengte det som mest.

Anmeldelse:
Gerard Butler spiller den bitre og hevnlystne Clyde Shelton. Det tar ham hele ti år å planlegge og legge til rette for hevnen sin, en hevn folk aldri har sett maken til! Lenge er det hele både spennende og ganske så overraskende. Det vil si; dette er en type film hvor man må koble en av hjernehalvdelene helt ut før man går inn i kinosalen om man vil ha mest mulig utav filmen. For det er flere ting som irriterer ved hele historien. Hvorfor blir Shelton så til de grader morderisk, umoralsk og blodlysten i løpet av disse ti årene? Er det dette som skjer med et menneske, rent psykisk, om ikke ens families mordere får den straffen man selv ønsker de skal få? I så fall ville nærmest alle og enhver av oss gå rundt og være potensielle massemordere! Karakteren Clyde Shelton presterer til og med å kle seg naken når han vet han skal bli arrestert! Var dette den beste måten å presse inn en ’Butler i godt trent bar overkropp’-scene?!

En annen ting er at om ikke historien var utrolig og usannsynlig nok som den er den første halv-annen timen, så går den fullstendig av hengslene den siste halve timen. Dermed mister man som seer den siste lille biten av spenning man trodde var til stede, nemlig mysteriet med hvem som er hans medsammensvorne. Den underliggende kritikken og problematiseringen av det amerikanske rettssystemet kunne i og for seg vært et meget interessant mål for filmens moral og hovedfokus. Isteden blir dette etter hvert skjøvet under for en tåpelig og urealistisk hevngjerrig person og hans like lite troverdige handlingsrekke.

Hadde Sheltons karakter selv i det minste vært innehaver av en noen lunde spiselig moral, ja så kunne det fort blitt en litt mer troverdig nerve i historien. ’Law Abiding Citizen’ fremstår isteden som en voldelig spekulativ liksom-smart thriller som mer bare lurer sitt publikum, (et publikum som aldri hadde trodd at løsningen kunne være så dumt ”enkel”), for så å le av dem når historien tar sin egen flaue vinkling mot slutten. Den starter spennende mystisk og engasjerende, for så å ta den ene gale svingen etter den andre.