Vi møter Whittier Smith som er ny jente på College. Hun tenker å signe opp som Cheerleader. Hun finner en venn i Monica Jones som er hennes romvenninne. Sammen signer de opp for cheerlederteamet til skolen og kommer gjennom nåløyet. Men kapteinen Tina krever veldig mye av dem og er en skikkelig isdronning som ingen kan fordra. Etter å ha forsøkt å finne seg i en god del, finner Whittier og Monica ut at de melder seg ut av laget og starter sitt eget cheerleaingteam...

Skolen har et fotballlag, men det de fleste er mest opptatt av er skolen sitt Cheerleader-team. Hele plottet går ut på et stort fiendskap med den tyranniske kapteinen er en skikkelig selvopptatt bitch som gjør livet surt for alle rundt seg og kjører de andre cheerleaderne veldig hardt. Hun dikterer livet til cheerleaderne og hvem de skal venner med og ikke og er gjennomført slem, og virker misunnelig på alle som gjør det godt. Et slikt regime oppfordrer ikke til å gjøre det bra og særlig ikke forme noe lagmoral.

Derfor må de etterhvert utstøtte jentene forme sitt eget team og ikke gi opp drømmen om å representere skolen i cheerleading, men veien dit er lang og tornefull, men det gjelder å jobbe sammen som et lag, og utgangspunktet for Whittier Smiths team er ikke akkurat rosenrødt, men om du har sett noe film før, så vet du at det ikke trenger å bety fiasko av den grunn. Så gjenstår det å se hvem som trekker det lengste strået...

Første film synes jeg ikke var allverdens, men jeg fortsetter likevel for å bli ferdig med galskapen, og selv om dette ikke er verdens beste filmer, så har de en hvis underholdning for det rette publikumet, og den gleden skal jeg ikke ta fra fansen av filmserien. Og det er jo en del danseglede i filmen, selv om filmen er hakket mindre vellykket enn sin forgjenger, men det er kanskje litt av sjarmen med slike filmer, at de ikke er helt perfekte.

Denne gangen er ikke Kirsten Dunst med videre heller, og det er heller ikke noe kvalitetstegn i seg selv, men hun er erstattet av helt ukjente Anne Judson-Yager, som bare spiller i denne filmen. Hun er litt småsøt og har sin sjarme, men er ikke noen stor skuespiller på noe plan. Ingen av jentene som er med i filmen er det noe særlig wow-faktor på utseende til, men det er sikkert ikke flust med skuespillere som har litt dans i kroppen, og denne filmen kunne nok ikke velge på øverste hylle heller. Sikker ikke veldig karrierefremmende å være med i en oppfølger av en allerede litt under middels film.

Filmen har ikke så mye å spille på, men det blir en del dansing. Noe filmskaperne forsøker å pumpe inn energi i filmen med er blant annet kule energiske låter og rare, dyktige og misslykka danseauditions om hverandre. Men det blir også en del fiendskap mellom de to teamene. Med en medfølgende obligatorisk konkurranse, er også ganske standard. Vitsene er ikke veldig gode de heller som da hovedrollen skal kaste seg ned til en gutt, og selvfølgelig klarer ikke han å ta imot henne skikkelig. Sikkert ment at dette skal være litt moro, men slike poenger stinker litt. Det blir også tid til litt romantikk i svømmebassenget.

Konklusjon
Alt i alt er ikke dette så ille. Jeg får mer og mer sansen for filmen utover i handlingen, selv om alle heltene er i overkant søte. Filmen er nemlig ganske overtydelig i alt den foretar seg. Det er ikke vanskelig å skjønne hva som skjer og kommer til å skje i filmen. Rollefigurene i filmen er ikke stort å skryte over og er svært stereotypiske. Filmen føles ikke så mye dårligere etter jeg har sett alt enn første film, men så er jo handlingen meget tynn og totalpakken ganske traust, men varmen og hjertet som filmen formidler teller for noe i min bok.

Med andre er ikke det så ille som mange skal ha det til. Men jeg klarer ikke trille mer enn optimistisk toer på terningen for dette forsøket på tenåringsfilm om cheerleadere. Det kan dog legges til at dette nok er ment å treffe den feminine delen av befolkningen best, selv om undertegnede ikke hadde noe problem med å se filmen av den grunn. Synes heller ikke at filmen var så godt laget heller, så derfor vi må ned på toeren for å være 'fair' med alt det andre som lages i sjangeren.