Vi besøker et college. Britney Allen lever drømmelivet. Hun er cheerleaderkaptein og en ettertraktet jente og sammen med Brad Warner, skolens store hunk. Livet hennes endrer seg dramatisk når faren mister jobben, og familien må flytte til den vanskeligstilte byen Crenshaw Heights. Dette tar Britney tungt, siden hun ikke er cheerleader lenger og at hun må dra fra det trygge og sossete miljøet hennes til helt andre trakter der hun blir omtalt som den ‘hvite jenta’.

Det tar med andre ord en del tid å tilpasse seg for Britney og finne sin plass på den nye skolen. Første skoledag blir hun uvenner med den manipulerende Camille, og hun gjør alt i sin makt for å gjøre livet surt for Britney. Og er det også dårlig nytt for Britney når det viser seg at Camille også er leder for cheerlederteamet til den nye skolen hun går på. Det gjør at hun må bevise sin rolle i miljøet...

Filmen åpner på et skoleball med mye noen diffuse dansenummere med mye lys og noe røyk. Men stemningen er veldig pubertal med et litt sexistisk fokus, men uten å gå ut over grenser og bare antyde det. Og så avsluttes dansenummeret med cheerleading med en fjert, og like etter våkner Britney opp i klasserommet. Det viser seg at det hele bare var bare en drøm. Starten er bare en beskrivelse av hovedrollefigurens drømmeliv og beskriver litt av kontrasten til den nye skolen.

Dette er den andre oppfølgeren til Bring it on fra år 2000. Filmen føles også et godt seg opp fra forrige film, som var lett forglemmelig. Det er en veldig tenåringsfealing over filmen med den typiske rockemusikken som filmene i denne sjangeren hadde rundt 2000-skiftet, men ellers er cheerleadingdansescenene med litt mer energisk musikk. Men i det heletatt er det mer handling i filmen enn det var i forrige film. Rollefigurene er fremdeles veldig stereotypisk, men ikke så snille som i de to første filmene. Filmene har ingen rollefigurer som overlapper hverandre og er bare basert løst rundt cheerleading. Men i tillegg til dansingen er dette en film om å passe inn og med litt kjærlighet med på kjøpet.

Hayden Panettiere spiller hovedrollen og det passer hun ganske godt til. Hun er kjent for en av de fremtrendede rollene i superserien Heroes fra 2006. Her spiller hun Britney. Konseptet er litt i samme gaten som i den andre filmen bare med mye bedre handling. Filmen består av fiendskap mellom Britney og Camille, og begge rollefigurene er ganske barnslig med hverandre. Dette er med andre ord skikkelig umoden oppførsel, og da særlig av Britney som egger opp til krig og aldri forsøker å være hyggelig mot noen. Det skaper bare dårligere stemning. Britney viser seg som en skikkelig bortskjemt jente. Og mot slutten har også selveste Rihanna en rolle i filmen som seg selv.

Konklusjon
Synes denne filmen klarte seg bedre enn første film og også langt bedre enn den andre. Dette minner mer om en film med skikkelig takter. Det viser at filmskaperne har satset mer i denne tredje filmen i rekken. Likevel blir dette aldri noen stor film, men filmen har sine stunder og blir i det store og det hele litt midt på treet i gjennomføring. Jeg liker en del momenter med filmen. Synes ikke rollefigurene er like gjennomsiktige som i de foregående filmene, selv om de ikke er helt overbevisende, så er det i alle fall kult å se rollefigurer gå gjennom en reise igjennom filmen. Og i tillegg får du den vanlige konkurransen, men den er heldigvis viet mindre plass i denne filmen.

Det gjør at denne filmen overrasket meg litt, fordi jeg forventet nærmest trash og fikk en ok film. Filmteknisk er også filmen greit laget, men uten noe fancy kunstnerisk snacks som en roppregissør ville lagt inn. Regissør Steve Rash er også godt kjent med sjangeren og dreven i bransjen etter at han gav oss filmer som ‘The Buddy Holly Story’ i 1978 og ‘Can't Buy Me Love’ i 1987. Dette er dog ikke like patent, men fremdeles en film som gjør sakene sine bedre enn forventet av en tredje film av en litt laber filmserie. Derfor vil jeg virkelig anbefale deg filmen, om du likte de foregående filmene. Dette er med andre ord grei skuring.