|
Film: The Invitation (2016)
Kategori: Grøsser, Thriller
Land: USA
Regi: Karyn Kusama
Spilletid: 100 min
Mediarating:
4 av 6Keyword:
Psykologisk thriller, Det okkulte
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (20 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Psykologisk thriller om en 'fucka' fest
Publisert: [ 31. Mars 2020 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Det hele begynner med en biltur der vi ikke vet noenting om hva som skal komme. Og akkurat når du aner fred og ingen fare kjører paret i front på en ulv med bilen sin. Han sleper ulven ut til siden og slår den ihjel. Like etter kjører de videre til en fest de er invitert til med hans ekskone og hennes nye flamme. Det viser seg at dette blir en fest noe utenom det vanlige, og særlig ikke etter paret som inviterer viser en helt spesiell filmsnutt som skaper stor uro på festen... |
|||
|
Anmeldelse: Alt er litt fucka psykologisk stemning til paret ankommer en fest til hans ekskone. Og der blir det også mye rart som skjer. En dame uten undertøy spankulerer i kulissene før hun blir introdusert. Videre får vi også en del dårlige minner fra hovedpersonen, Wills, tidligere ekskone, Eden, som har hatt en voldsom fortid som antakelig førte til bruddet med Will. Vi snakker hun med kniv, blod og mye skremmende. Og de forteller også om ulven som ble påkjørt på veien. Filmen er regissert av den kvinnelige filmregissøren Karyn Kusama, som gjorde sin debutfilm i ‘Girlfight’ i år 2000. Og siden har laget filmer som Jennifer's Body med Megan Fox og samt Destroyer med Nicole Kidman. Digger hvordan Kusama har laget filmen. Dette er gjennomført filmhåndtverk med mye sjel i seg som passer perfekt i den psykologiske thrillersjangeren som filmen mestrer bra. Musikken er foruroligende og det er en veldig trykkende stemning i filmen. Du forventer med andre ord at mye skal skje, men ikke helt hva. Jeg skal ikke si annet enn at filmen utvikler seg i en retning med flere voldsomme ting som foregår. Det er en mørk stemning i filmen som er laget med dystre, høstlige brunfarger som går igjen i filmens visuelle preg. Dette passer perfekt sammen med festen som finner sted og ellers filmens uttrykk og stemning. Jeg liker den litt uvirkelige stemningen på festen der vi føler vi føler vi blir kjent med gjengen vi besøker, og gradvis blir foret med informasjon om hva som egentlig foregår og hva som har foregått. Det er ikke helt lett å bli klok på hvem som egentlig er den store stygge ulven, om det er noen, og helt hvem som skjuler hva. Filmen skrur seg mer og mer til. Du får en nærmest berusende følelse av å se filmen og det den tilbyr av inntrykk. Dette er både forstyrrende, foruroligende og vakkert på samme tid. Du lurer hele veien på hva som egentlig foregår om noen også innbiller seg noe av det som skjer. Det er ikke godt å vite imens du ser filmen, men reisen er fengslende og spenstig fortalt. Elsker også den eggende musikken som varer gjennom hele filmen. Og ja filmen tar mer og mer av, og mot slutten sitter du som klistret å se på. Konklusjon |
|||