---

Terningkast:


Ingress:

Yuko Moriguchi er en ungdomsskolelærer. Hennes fire år gamle datter blir funnet død. Da hun vender tilbake til klasserommet, er hun overbevist om at hennes elever var innblandet i datterens død. Men ingen tror Yuko, og hun kan kanskje ta feil, men hun bestemmer seg likevel for at det er tid for å ta hevn. Da starter en psykologisk krig mot sine elever der hun forsøker å tvinge dem til å tilstå, det hun i sitt hjerte vet er en sannhet; at elevene er skyldige og at de må straffes...

Anmeldelse:

Det er 25. mars og vi følger syvendeklasse rett før sommerferien. Filmen åpner med en scene der ungdomskoleelver i skoleuniform som drikker melk i klasserommet. Det oppstår mye uro når mange i klassen forsøker å tøyse med hverandre. Læreren forsøker å ta styringen og får det brukbart til. I åpningsekvensen får vi kult kameraarbeid med slow motion med melken i sentrum som faller utenfor pulten, skvetter litt og klipp av solen som går bak en sky.

I begynnelsen begynner vi å lure på om læreren har rett eller om hun bare innbiller seg at elevene står bak. Filmen er dialogtung. Både fra snakk i filmen og den evinnelige fortellerstemmen til læreren Yuko Moriguchi. Det betyr mye lesing av tekst på skjermen, som gjør at man må følge godt med for å ikke falle ut av den japanske filmen. Det blir også en del symbolske scener innimellom som vi også lurer på om virkelig foregikk på den måten de er beskrevet på, eller i det minste er mer en effekt i filmen mer enn troverdige scener.

Filmen er basert på en roman av Kanae Minato. Regien er ved den japanske regissøren Tetsuya Nakashima, som har høstet mye anerkjennelse for sine filmer, blant annet for beste regi ved Yokohama Film Festival i 2005 for sin film ‘Kamikaze Girls’. Og Confessions ble plukket ut som Oscarbidrag for Japan for beste fremmedspråklige film, men nådde kortlisten rett før Oscar, dessverre nådde den ikke helt opp i konkurransen om å få en den endelige nominasjonen og sjansen til å vinne en gylden statuett.

Filmen er vakkert fotografert med et dust slør med lite farger over filmen og et bilde som er grått, mørkt og trist hele veien. Dette passer som hånd i hanske med resten av handlingen og skaper en effekt i filmen i seg selv. Liker friskheten i hvordan filmen er skrudd sammen. Både med tanke på klipp og liv i bildet, kameravinkler og ellers filmatiske påfunn for hvordan ting fortelles.

Med andre ord er filmen preget av filmkunst og skiller seg ut i uttrykk og presentasjon. Det er flere direkte lekre scener med stilfulle kameravinkler som står seg ut i mengden. Digger blant annet den lille scenen på ti minutter når en tenåringsjente kommer gående mot oss i ca 10 sekunder, akkompagnert av en rolig og dus klokkespill-lignende musikk, før det klippes til et skrått sidebilde av hennes gange.

Stemningen i filmen er veldig varierende i alt fra meget positiv til melankolsk, men rundt 45 minutter inn i filmen begynner ting å dra seg mer til. Noe markeres av blod som kommer frem for første gang i klasserommet der en elev skjærer seg i fingeren med et barberblad. Han smører blodet i fjeset på en medstudent og blodet eskalerer seg i scenene som kommer da han infiserer kantinen med blod. Denne scenen er på mange måter vendepunktet i filmen og skaper en fin effekt i filmen i det ubehaget setter inn.

Filmen begynner som et drama, men utvikler seg til en thriller, men med noen skrekkmessige scener underveis. Filmskaperen bygger på en smart måte opp den psykologiske spenningen fra et rolig nivå til den intense finalen. Skuespillet er intet annet enn meget imponerende og løfter filmen og gjør den til et stykke kunst du engasjerer deg i. Musikken er også noe som skiller seg ut og preger filmen. Den inneholder eksperimentell rock fra Japan, i tillegg til det velkjente, eminente, sentimentale verdensbandet Radiohead. Den høres stilfullt ut og smelter sammen med bilde slik at musikken er med på å løfte selve opplevelsen av filmen.

Konklusjon
Alt er meget originalt utformet og jo mer jeg kommer inn i filmen, jo mer fascinert blir jeg over hva regissør Nakashima gir meg av kunstneriske uttrykk. I begynnelsen kan den virke noe tung og treg, men det gjør noe med deg å se filmen når den kommer skikkelig i gang. Filmen har mange direkte vakre scener og bildekomposisjoner. Det blir også en del styggvakre scener etterhvert også av det makabre slaget. Jeg liker dit filmen drar meg og den tar meg ut på en reise av forskjellige inntrykk. Du får også litt humor servert underveis. Med andre ord har filmen veldig mye å by og er ikke så lett på beskrive, da den prøver seg på veldig mye, og gjør sine saker bra i så måte.