---

Ingress:

En CIA-agent blir arrestert i Marokko, siktet for narkotikasmugling. Personen bak operasjonen er CIA-assisterende direktør Burton Cooper. Han håper den resulterende skandalen vil føre til fratredelse av CIA-direktør Ross og at Cooper tar hans plass. Ross er klar over Coopers medvirkning. Ross vet at huset hans har blitt avlyttet for lyd av Cooper, så han lekker med vilje et rykte om at en mann skal ankomme flyplassen som vil fjerne ham for skandalen, og beordrer assistenten hans å hente ham.

Brown drar til flyplassen med instruksjoner om å plukke noen tilfeldig fra mengden, og leder Cooper og teamet hans på en vill gåsejakt. Mannen er konsertfiolinist Richard Drew. Han går i rød joggesko på flyturen hjem. Cooper tar agnet og begynner å spore Richard, som viser seg å bære på sine egne intriger...

Anmeldelse:

Alt begynner på kaien med en kranfører som slipper en bil full av kokain for å treffe en mann. Dette handler om narkotika, merkede penger og er en spionkomedie. Digger alle de missforståelsene som tilfeldigheter rundt denne lokkeduen skaper. Agentene overtolker småting og prøver å forstå ting og sette dem i sammenheng, selv om det ikke er noe spesielt med tingene. Dette blir med andre or den hvem-lurer-hvem-komedie.

Scenen på flyplassen er ganske bra med agentene fra forskjellige sider som følger med når en mann blir valgt ut som lokkeduekandidat i mengden. De som følger med, tror dette er den virkelige kontakten, men det de ikke vet er at han bare er en lokkedue. Der får vi introdusert Tom Hanks sin rollefigur og han gjør som vanlig en bra rollefigur og passer godt inn i filmen.

Filmen er regissert av den noe ukjente Stan Dragoti, som ikke har laget så mye kjent før eller etterpå. Dette er ikke den mest kreative filmen, men har et greit konsept som er okei gjennomført. Men dette er ikke den storkomedien som jeg forventet eller den kunne blitt. Det hele utfolder seg heller som en real forviklingskomedie. Og selve slutten er også litt for typisk.

Konklusjon
Dette er litt morsomt innimellom, men blir aldri en sikker vinner. Til det er filmen alt for gjennomsnittlig laget og for lett utført, uten at morsomhetene helt sitter. Filmen har likevel noen scener, men ikke nok til at dette er en film jeg tror jeg kommer til å se igjen. Men om du liker Tom Hanks er filmen grei å se. Her får du se ham i en litt ung utgave også, fra tiden midt på 1980-tallet, i hans tidlige karteiere før Oscarnominasjoner og folket trykket stjernen til sitt bryst.